Kajsa Liisa i Colombia

En liten bit av Colombia

2009-07-04T15:34:00.003-05:00

Endelig tilbake i Norge. Godt og rart. Må nok en tilvenning til. Jeg har hatt to uker nå, men er fortsatt litt tåkete. Glemmer ting (ja, jeg ja!! jeg vet det er sjokkerende..). Jeg lytter til kroppen og prøver å slappe av. Er konstant trøtt, kunne sikkert sovet døgnet rundt om jeg lot meg selv. Men jeg er jo heller ikke vant til å være i ro. Jeg er ganske så dårlig på det faktisk, må trene meg til å være ro. Sikkert bra for meg det og.

En bra ting er at Natalia, en venninne fra Manizales kommer imorgen. En del av livet mitt i Colombia kommer. Så blir det en litt mykere tilvenning. Jeg gleder meg masse til å vise henne Bodø - som har sol for tiden (vind som vanlig, men i det minste sol - og da er det så vakkert her!), Sarpsborg (håper håper på sooool og varmt så vi kan dra på Hvaler!), Oslo, Sverige, kanskje Køben. For å toppe det hele avslutter vi oppholdet i Paris hos min gode venninne Liz. Fantastisk! Og så skal familie og venner få møte Natalia, det blir bra! Jeg har jo møtt både vennene og familien til Natalia, på tide å gjengjelde gjestfriheten! :)

Nei, over og ut for nå :) Men se ikke bort i fra at det kommer en liten oppdatering om en liten stund!

En av mine siste artikler fra Colombia

2009-06-12T22:51:00.000-05:00

http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Hva_er_Internasjonal_ungdomsutveksling/Arets_ungdomsdelegater/Kajsa_Liisa_og_Arezo_i_Colombia/Unge_mennesker_kloke_svar/

Yopal - Et eventyr på slutten av mitt opphold i Colombia

2009-06-10T14:37:00.003-05:00

I helgen dro jeg til Yopal, som ligger i et distrikt som heter Casanare, nordøst for Bogota. Jeg skulle holde en work-shop for de frivillige fra Yopal og nærliggende distrikter. Jeg fikk ta med meg en person fra gruppen – gruppen stemte og valgte Andrea, så lørdagsmorgen dro vi av gårde, med fly.

Etter lang ventetid og to flyturer landet vi i Yopal, og varmen slo imot oss. Herlig!
Rundt 23 frivillige deltok på work-shopen. De kom fra distrikter mer eller mindre i nærheten av Yopal (noen hadde reist i over 12 timer, så nærme er et relativt begrep..). Dette var første gangen vi var bare to stk som holdt work-shopen, og jeg fikk sett med egne øyne at Andrea klarte biffen, dvs jobbet veldig bra på egenhånd. Jeg er sikker på at jeg kunne latt henne være der alene, og hun ville gjort det like bra alene. Yess! Det er det vi ønsker, at jeg er overflødig! Helgen bestod av mye jobbing, masse sosialt og mye gøy. Jeg likte meg godt i Yopal, ikke bare pga varmen, men også pga menneskene, byen, naturen rundt.

Da vi skulle dra hjem igjen var det så vidt jeg fikk med meg Andrea. Hun er 14 år, og vi hadde ikke med oss tillatelsen fra foreldrene hennes, siden Røde Kors i Caldas hadde den – og ingen hadde bedt oss om det på veien til Yopal. ”Heldigvis” var flyet 3 timer forsinket, slik at vi rakk å ringe Røde Kors i Caldas og be de faxe det til Røde Kors i Yopal.

Da vi kom til Bogota, rakk vi ikke flyet videre til Manizales. De ville sende oss med et fly til Pereira, som er en times kjøretur fra Manizales, men siden jeg ikke kan reise med offentlig transport mellom byer etter kl seks på kvelden, måtte flyselskapet finne et annet alternativ for oss. Alternativet ble overnatting, middag og frokost på et av de finere hotellene i Bogota. Vi storkoste oss, noe positivt i alt kaoset.

Jeg lar bildene fortelle mesteparten av historien.. har ikke tid til å skrive mer, har 1,5 dag igjen her, og jobber så det suser for å få manualene ferdige…!

Tiden som flyr så altfor fort...

2009-06-01T14:16:00.003-05:00

Jeg innser at det blir lenge mellom hvert innlegg nå. Det er en grunn til det; STRESSENDE TIDER! Jeg nærmer meg nå hjemreise, jeg reiser fra Manizales om 11 dager, og fra Colombia om 13 dager. Jeg har ikke én dag fri fremover. Men det er ok. Jeg har ikke tid til fri. Jeg må bli ferdig. Må bli ferdig. Tror ikke jeg rekker å bli ferdig med alt. Men må bli ferdig. To manualer skal bli ferdige, møter skal holdes, kurs skal holdes, osv osv. Det er litt mye. Men det må bli ferdig. Jeg er så sliten så sliten nå. Men jeg er så glad så glad. Det går fremover. Med arbeidet og alt. Jeg var mer klar for å dra hjem for et par måneder siden. Nå skulle jeg helst hatt litt mer tid her, litt tid til å gjøre ferdig alt, til å tilbringe litt tid med alle, og til å pakke. Kanskje slappe av én dag også. Men samtidig gleder jeg meg veldig til å komme ut i ankomsthallen på Gardermoen mandag 15 juni kl 14.55 og se pappa og lillesøster stå der. Jeg gleder meg til pappas mat, sove i senga mi, være sammen med pappa,søster og mamma, til å se SH, til å hilse på babisen til Rannveig (som forresten ikke skal komme før den 20 juni), til å hilse på bebisen til Liz som kom til verden for bare et par dager siden (velkommen!), til å skravle med Zilly og Aigee, til å spise grovbrød og til å savne Colombia.

Men nå har jeg ikke tid til mer. Manualer skal ferdigstilles, venner skal underholdes.

Hasta luego amigos

Manizales, del alma - så rart det skal bli når Manizales ikke lenger er byen jeg bor i....

Dia de la Banderita

2009-05-18T09:08:00.005-05:00

Hvert år markerer Colombia Røde Kors Dia de la Banderita (”Flaggdagen”). Denne dagen møter du på frivillige og ansatte overalt hvor du går; i gatene, på kjøpesentere, på bussen, på flyplassen osv. Alle med det samme målet; å samle inn penger til Røde Kors aktiviteter. Her i Manizales går pengene til Barnesykehuset som Røde Kors finansierer.

Den 15 mai var det klart for årets innsamling. Jeg deltok selvfølgelig, dette var jo noe jeg ville få med meg! Jeg hadde base på et kjøpesenter, men på grunn av lite folk tok jeg og Alejandro – en frivillig jeg gikk sammen med, turen rundt i nabolaget, noe som viste seg å være en lur idé.

De fleste ga noe, smått eller stort. Som takk for donasjonen ga vi et lite klistremerke med det røde korset til de som avså noen pesos. På slutten av dagen krydde det av mennesker med det røde korset på brystet, hvilket betydde at de alle hadde puttet noen pesos i bøssene.

På kvelden fikk jeg være med å sortere pengene som hadde blitt samlet inn. Dette foregikk på kontoret, og omtrent 50 personer deltok i sortering og telling, tilstede var også representanter fra banken og så at alt gikk riktig til for seg. Klokken halv ni på kvelden var vi ferdige med sortering av penger, men fortsatt holdt de på å telle, slik at resultatet må jeg komme tilbake til.

FELIZ CUMPLEAÑOS RØDE KORS!

2009-05-12T09:39:00.006-05:00

Fredag 8. mai var den Internasjonale Røde Kors dagen. Dagen ble feiret over hele verden. Manizales var inget unntak :)

Flaggdagen

For en stund siden ble vi fortalt at det kunne bli vanskelig å feire 8. mai på selve dagen. Grunnen er at Colombia Røde Kors hvert år har en dag hvor alle frivillige og ansatte står på stand, går ute i gatene og samler inn penger til Røde Kors. Dagen kalles ”Flaggdagen” (Dia de la Banderita). De frivillige gir bort klistremerker med det røde korset, og de som mottar gir en donasjon, liten eller stor. Vanligvis havner denne dagen på 8. mai. Vi hadde planlagt en fest for de frivillige, som en takk for innsatsen, men dette viste seg å bli vanskelig siden de bruker kontoret til å telle pengene etter innsamlingen.
Det var dessuten planlagt en seremoni der diplomer skulle utdeles til beste frivillige i de ulike programmene. Vi bestemte oss derfor for å feire bursdagen til Røde Kors dagen etterpå, den 9. mai. Noen dager senere var det klart at Flaggdagen var flyttet til 15. mai – og for at det ikke skulle være to helger med to store arrangementer, bestemte vi oss for å markere bursdagen til Røde Kors samme dag som Flaggdagen. Men det betydde kun markering på dagen, og ingen fest for de frivillige på kvelden.

Endring i planene

Men så, på ettermiddagen 7. mai ble vi fortalt at også seremonien var utsatt, hvilket betydde ingen markering av 8. mai noe vi syntes var virkelig synd. Skulle 150 års dagen til Røde Kors forbigås uten noen som helst markering? Som de gode ungdomsdelegatene vi er, bestemte vi oss for at vi ville gjøre noe den 8. mai! Det var ikke bare enkelt å overbevise de andre om at dette var en god ide. Men med positiv holdning og oppmuntrende ord; ”Dette klarer vi!”, var vi snart i full gang med å planlegge festen.

Hurra for Røde Kors og de fantastiske frivillige!

Fredag 8. mai klokken 18 var vi klare. Da hadde vi fått stor hjelp fra andre frivillige som hadde ringt og invitert hver og enkelt av ungdommene på lista til Manizales Røde Kors Ungdom, hjulpet oss med å bestille lydanlegg og DJ, og hjulpet oss med å organisere og montere diverse ting og tang. Vi startet kvelden med en quiz om ICRC og Røde Kors verden over. En vanskelig quiz, der gruppene i tillegg til å svare på spørsmål måtte fremføre egenkomponert dikt/sang/historie. Til slutt hadde vi en vinner! Vi delte dessuten ut premie til laget med beste navn, verste navn og minst poeng.

I full konsentrasjon om Quizen En gruppe Chirimia

(typisk colombiansk musikk) spilte en times tid mens vi danset, sang og storkoste oss. Etter dette fulgte opptreden fra den berømte internasjonale rap artisten Mami A (Arezo) som rappet om Røde Kors og 8. mai. Stemningen stod i taket!
Vinnergruppen fremfører sitt bidrag

Resten av kvelden bød på empanadas og brus, musikk og masse dansing. En perfekt feiring av bursdagen til vår kjære Røde Kors!

En av gruppene fremfører en sang om 8 mai

En smak av en Chirimia gruppe: (dette er ikke den som spilte på vår fest..)

Sidesprang om fortid,nåtid og fremtid

2009-05-03T15:04:00.005-05:00

For 20 år siden var jeg syv år og hadde nettopp blitt storesøster. Jeg var stolt som en hane (høne?). Det eneste som var dumt var at jeg ikke kunne kalle henne Oliver, men mamma kjøpte en guttedukke som jeg kalte Oliver. Jeg er fortsatt stolt storesøster til en lillesøster som ikke er så liten lenger.

For 15 år siden var jeg tolv år, opptatt av hester og barbiedukker. Mine beste venner var Rannveig, Jeanette og Maria.

For 10 år siden var jeg sytten år. Jeg tilbrakte mesteparten av tiden min sammen med Stine og min daværende kjæreste. Vi hang på ungdomsklubben, forberedte oss til russetiden og gledet oss til Glommafestivalen.

For 7 år siden var jeg tjue år. Jeg hadde studert fransk, jobbet i Frankrike, studert i Trondheim,funnet ut at russetiden var oppskrytt og fått meg ny kjæreste.

For 5 år siden var jeg 22 år Jeg hadde studert statsvitenskap, backpacket i Sør Amerika, jobbet litt her og der, og bestemt meg for å studere sosialt arbeid.

For 3 år siden var jeg 24 år gammel. Jeg hadde begynt å studere Bachelor i Sosialt Arbeid, jobbet i skobutikk, var samboer og bodde i Bodø.

For 1 år siden var jeg 26 år. Jeg nærmet meg ferdig utdannet sosionom, hadde studert fem måneder på Cuba, og ventet på svaret på om jeg ville bli plukket ut som ungdomsdelegat.

Nå er jeg 27 år og noen måneder. Jeg befinner meg i Colombia, er snart på vei til Norge og Rannveig blir mamma om en måneds tid.

Om tre år er jeg 30 år. Jeg håper jeg vil være ferdig med masteren min, at jeg vil ha tatt mesteparten av den på Cuba.

Om syv år er jeg 34 år. Jeg har ingen ide om hvor jeg vil være, hvordan jeg vil være eller hva jeg komme til å gjøre. Men jeg er sikker på at hvert eneste steg frem til nå vil ha en innvirkning på hvor jeg befinner meg i fremtiden.

Hva gjør DU om fem år?

Øverst på lista mi ...

2009-05-03T00:11:00.005-05:00

Det å være ungdomsdelegat er tøffere enn en kanskje tror i utgangspunktet. For et år siden visste jeg ikke hva de neste årene ville bringe. Jeg var midt i prosessen med å søke meg ut som ungdomsdelegat. Jeg ville det så sterkt og så mye at jeg ikke hadde en plan B. Jeg har alltid en plan B. Jeg liker planer, lister og å ha kontroll. Men jeg hadde altså ikke en plan B.

Jeg tenker noen ganger på hva jeg hadde gjort, hvor jeg hadde vært om jeg ikke hadde blitt plukket ut som ungdomsdelegat. Kanskje hadde jeg begynt på master, sannsynligvis. Eller kanskje hadde jeg jobbet med noe spennende eller mindre spennende.

Det er rart å tenke på at for et år siden hadde jeg bare en ting i tankene; det å bli ungdomsdelegat. Og nå er jeg nettopp det. I Colombia. Jeg tenkte mye på hvordan det ville bli; spennende, interessant, slitsomt, tøft, morsomt, krevende og fullt av nye erfaringer og opplevelser. Det var helt riktig.
Det å være ungdomsdelegat er noe for seg selv. Jeg føler meg privilegert over å få lov til å gjøre denne jobben, men samtidig krever det mye. Jeg merker jeg er litt sliten etter åtte måneder. Det er mange følelser og inntrykk og alltid noe som skjer. For all del, dette er ikke klaging, bare en konstatering av at det å være ungdomsdelegat også er mye jobb, ikke bare moro. Jeg ser fremgang jobbmessig, trives utrolig godt og har blitt veldig glad i personene rundt meg. Jeg gleder meg til å skulle se venner og familie i Norge igjen, men kjenner en klump i magen når jeg tenker på dem jeg drar i fra her.

Jeg har laget en ny plan, som jeg allerede har endret et par ganger. Jeg har lister over hva jeg må huske på å gjøre før jeg drar fra Colombia. Jeg har lært meg at jeg ikke kan ha full kontroll hele tiden.

Øverst på listen min har jeg dette: Å fortelle alle jeg møter på min vei at det å være ungdomsdelegat er verdt all jobbingen, alt slitet, all spenningen, all frustrasjonen og all ventingen! Det er mer positivt enn negativt å si om det å være ungdomsdelegat, erfaringen en gjør seg i løpet av disse ni månedene er gull verdt og opplevelsene står i kø. All den nye kunnskapen jeg har tilegnet meg, alle de nye vennene jeg har fått, alle smilene og all latteren både på jobb og på fritiden og alt det interessante jeg har opplevd, gjør dette til noen av de beste månedene i livet mitt. Så ikke nøl, søk i vei! Og er du for sent ute dette året, følg med på neste kull ungdomsdelegater – les om deres erfaringer og opplevelser, og søk igjen neste år. Det er verdt det!

La meg få presentere dere....

2009-04-30T14:12:00.006-05:00

Arbeidsgruppa i "Planlegging og Organisering"

Jeg blir stadig minnet på hvor imponert jeg er over de unge, frivillige i Manizales. De stiller opp på det meste og viser et utrolig engasjement. Jeg har lyst til at dere skal bli litt bedre kjent med noen av disse fantastiske menneskene, og inviterer dere med dette til å lese intervjuet med tre representanter for Manizales Røde Kors Ungdom.

Manuela, Andrea og Juan Pablo er alle 14 år og frivillige i Manizales Røde Kors Ungdom. De har vært med i Røde Kors i 2-4 år og bruker rundt 8-10 timer i uken på Røde Kors aktiviteter. Alle tre er en del av arbeidsgruppen i ”Planlegging og Organisering”, og reiser rundt i distriktet med meg og holder work-shop. I forbindelse med en work-shop stilte jeg dem noen spørsmål.

Hvorfor og hvordan ble du frivillig i Røde Kors?

Manuela: Moren min hadde hørt mye om Røde Kors, og var den som meldte meg inn i Røde Kors. Jeg likte meg med en gang, og er fortsatt med.

Andrea: Storesøsteren min ble medlem da jeg gikk på barneskolen, og på denne måten fikk jeg innsikt i, og interesse for Røde Kors. Jeg deltok i brigader på skolen min, og etter dette ble jeg med i Røde Kors Ungdom, i gruppen Prejuvenil.

Juan Pablo: Siden jeg var liten har jeg hatt et ønske om og en interesse for å hjelpe andre, derfor ble jeg med i Røde Kors.

Juan Pablo bruker mye av fritiden sin på Røde Kors aktiviteter

Hva liker du best med Røde Kors?

Manuela: Det jeg liker best er den gleden jeg får over å kunne hjelpe så mange og så mye, alt fra mennesker til miljøet. Jeg er stolt over at alt dette skjer i Røde Kors, og at organisasjonen har så mange flinke frivillige.

Andrea: Det jeg liker best er det overordnede målet til Røde Kors, det faktum at vi hjelper samfunnet på ulike måter og at vi er nøytrale i enhver situasjon. I tillegg tror jeg at Røde Kors styrker de frivilliges personlige og sosiale liv og bidrar til å gjøre oss til bedre personer. Jeg liker mulighetene Røde Kors gir oss og det vi kan klare å oppnå og lære som frivillige i Røde Kors.

Juan Pablo: Jeg liker best det faktum at vi jobber i og med lokalsamfunnet

Andrea sier hun har møtt mange fantastiske mennesker gjennom sitt engasjement i Røde Kors

Hvilke aktiviteter og/ eller programmer liker du best?

Manuela:
Miljø: Er et av programmene som motiverer meg mest, fordi det handler om å ta vare på miljøet og å bruke naturen på riktig måte.
PANICA: Dette er et program jeg synes virker utrolig bra. Det at de frivillige forsøker å forbedre livet til barn i sårbare situasjoner er imponerende. Du kan si de er ”leger” på sin måte, det sies jo at et smil kan helbrede det meste.

Andrea:
Prejuvenil: Takket være dette programmet oppdaget jeg hvor viktig Røde Kors er , og alle måtene Røde Kors arbeider på. Gjennom dette programmet fikk jeg kjennskap til de andre programmene og aktivitetene i Røde Kors Ungdom. Jeg vil også legge til at jeg ble kjent med noen fantastiske mennesker gjennom dette programmet
Skolebrigader: Dette var mitt første møte med Røde Kors, og er en måte å vise andre barn og unge hva vi gjør og hva vi lærer i Røde Kors Ungdom. Det er også en bra rekrutteringsarena for nye medlemmer

Juan Pablo:
De programmene som motiverer meg mest er Miljø, Skolebrigader. I tillegg liker jeg veldig godt førstehjelpsaktiviteter.

Hva betyr Røde Kors for deg?

Manuela: Røde Kors er som en stor familie, bestående av ulike typer mennesker. Her lærer jegnye ting hele tiden. Men det aller viktigste er at vi i Røde Kors gjør en utrolig viktig jobb, vi setter spor i verden, og vi gjør det basert på de grunnleggende prinsippene til Røde Kors.

Andrea: Takket være Røde Kors er jeg den jeg er i dag; jeg har oppdaget hva jeg er god til, og hva jeg har kunnet forbedre, og jeg har lært mye. Alt dette har en stor betydning i livet mitt. Jeg har fått en ny måte å se samfunnet rundt meg og verden på. På et personlig nivå har jeg fått gode venner og gode kollegaer, og mange har gjort et stort inntrykk på meg.

Juan Pablo: Røde Kors betyr veldig mye for meg. Jeg har lært mye gjennom å være en del av organisasjonen, og jeg har fått mye omsorg og respekt gjennom mitt engasjement som frivillig.

Manuela ble med i Røde Kors for to år siden og stortrives

Ordforklaringer

Prejuvenil (Pre- Youth): Røde Kors Ungdom i Colombia består av tre grupper. I tillegg til Røde Kors Ungdom, har de en barnegruppe og en ”før-ungdomsgruppe”, altså Prejuvenil.

Miljø (Open Air program): Røde Kors Ungdom i Colombia har et program som heter ”Miljø” (min oversettelse). Dette er et program som inkluderer aktiviteter der de frivillige lærer å ta vare på miljøet og naturen, og å bruke naturen på riktig måte.

Skolebrigader: Røde Kors Ungdom i Colombia har et program som heter ”Skole sektor”, og Skolebrigader er en del av dette programmet: De frivillige fra Røde Kors drar til skoler og underviser elevene i hva Røde Kors er, hva de gjør og hvordan.

En historie som setter spor

2009-04-28T11:18:00.005-05:00

Gjennom PANICA har jeg møtt barn og unge som har hatt og fortsatt har det vanskelig. Jeg har skrevet en artikkel om en av dem som har gjort et inntrykk på meg. Om du vil lese artikkelen finner du den her:

http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Hva_er_Internasjonal_ungdomsutveksling/Arets_ungdomsdelegater/Kajsa_Liisa_og_Arezo_i_Colombia/En_historie_som_setter_spor/

(OBS! Navnet ”Carlos” er diktet opp, men historien er sann. Bildene er tatt i forbindelse med PANICA aktiviteter, men viser ikke gutten denne historien handler om)

Tilleggsopplysning:

PANICA (Programa de prevencion y apoyo a niños, niñas y jovenes en situacion de calle. Fritt oversatt til norsk: Program for å forebygge og hjelpe barn og unge som bor på gaten eller står i fare for å havne på gaten) endrer i disse dager navn til ”PROGRAMA PARA LA PREVENCION Y REDUCCION DE LA VULNERABILIDAD DE NIÑOS, NIÑAS Y JOVENES EN COLOMBIA”( Fritt oversatt til norsk: Program for å forebygge og redusere sårbarheten til barn og unge i Colombia”).
Programmet vil fra nå av fokusere på alle barn og unge i sårbare situasjoner

Esto es Cuba chica!

2009-04-25T23:57:00.007-05:00

For de som ikke vet det fra før, kan jeg fortelle at jeg for to år siden, i 2007, tok praksisen min og studerte på Cuba. Jeg bodde der i fem måneder, og knyttet meg til landet og folket. Jeg tok med meg Cuba hjem igjen, i hjertet, og har ikke stoppet å tenke på Cuba siden den gang, mitt andre hjemland. Ja, jeg føler meg hjemme der. I perioden jeg var på Cuba bodde jeg hos en familie, og følte meg som en del av denne familien. Jeg gledet meg derfor stort til å se dem igjen, to år etter at jeg dro fra dem.

I hallen stod det mange mennesker og ventet. Jeg speidet etter Daniel, min beste venn på Cuba, som hadde skrevet til meg og sagt han skulle komme og møte meg på flyplassen. Det kom en lang fyr mot meg, en som liknet litt på Daniel. Som var Daniel. Utrolig merkelig og koselig å se han igjen. Han hadde strekt seg omtrent en meter, men var ellers den samme. Vi oppdaterte hverandre på livet siden sist i taxien på vei til familien min. Da taxien stoppet utenfor nr 68 kom ”mama cubana” løpende, hun hadde sittet oppe og ventet på meg. De andre hadde lagt seg, men hun kom nå løpende og kastet seg om halsen min. Hun så helt lik ut som for to år siden. Jeg var tilbake.

De hadde ommøblert i stua, og på rommet mitt. Byttet ut noen ting og malt litt, men ellers var alt likt. Jeg var hjemme. Vi skravlet litt, mama cubana og jeg, før jeg gikk og la meg i min gamle seng, som fortsatt har springfjær på den ene siden, som stikker opp, slik at jeg må ligge på den andre siden. Men der sover jeg godt. Godt og varmt var det og. Herlig.

Jeg våknet opp til ny dag i Havana. Frokost og skravling med mama cubana som vanlig. Som jeg har savnet det! I løpet av dagen traff jeg ”lillesøster” Anay og ”bror” Adrian igjen, og selvfølgelig ”papa cubano” Jose. Anay har vokst, ser mer ut som en tenåring nå (ho er jo det..)men er fortsatt tynn som en strek, og like nydelig. Adrian har blitt mer mann, har en bra jobb og er kunstner på fritiden, som før. Papa Cubano jobber fortsatt i bodegaen, selger ris og slikt, og ser ellers lik ut som før. Venner kommer på besøk om kvelden, som før, blir der til sent, som før,middagen er like god som før (savnet den selv om det ikke er mye variasjon i krydder og matvarer på Cuba, men mama cubana er en mesterkokk!).

Dagene i Havana ble brukt til å gå masse, jeg oppdaget nye områder jeg ikke hadde vært før. Jeg tuslet,tok bilder, opplevde og tok inn og merket hvor mye jeg hadde savnet trafikken, støyen, livet, musikken, språket ( som for øvrig er uhyre vanskelig å forstå om de ikke snakker saaaakte og tyyyydeliiig, noe de ikke gjør).

En dag traff jeg to norsker. Jeg stod på et busstopp, ved siden av to kvinner(eller jenter, jeg blir alltid så usikker, er jeg jente eller dame, eller kvinne eller hva? Når går man fra å være jente til å bli dame eller kvinne?). Jeg la plutselig merke til at den ene hadde en sekk der det stod Asker Kommune på . og den andre hadde en Bergans sekk. Så jeg nevnte selvfølgelig det påtruffende – norsker på tur ja… Nina og Helle het de. Det viste seg at de begge to er sosionomer, som meg, og de var så hyggelige at de lot meg henge med dem på stranda, noe som gjorde det litt enklere for meg, siden jeg da hadde selskap, og i tillegg kunne ta meg en dukkert uten å være redd for at tingene mine ville forsvinne.
På kvelden inviterte de meg til å ta en drink med dem, og med to andre personer; Charlotte fra Norge, og kjæresten Rickard fra Sverige. De neste dagene dro vi på stranda sammen og tok en drink om kvelden sammen. Veldig hyggelig å møte noen å tilbringe litt tid med mens cubanerne jeg kjenner var på jobb eller opptatt. Spesielt hyggelig var det at de er sosionomer nesten alle sammen, minus hanen i flokken. Det var en morsom gjeng å være sammen med, nesten synd de måtte dra hjem nesten en uke før meg. Men hyggelig var det å bli kjent med dem i hvert fall.

Jeg gjorde egentlig ikke noe spesielt i løpet av mine dager på Cuba. Jeg trasket og tuslet, skravlet med familien min, solte meg litt. En dag dro jeg med mama cubana til La Corea, hvor jeg hadde praksisen min for to år siden. Men der var det ingen, og naboene kunne fortelle at de hadde fått ny koordinator, og at Yamile som var koordinator mens jeg jobbet der, hadde flyttet. Så jeg fikk ikke det gjensynet med ungdomssenteret som jeg hadde ønsket. Men mama cubana fikk sett hvor jeg dro hver dag i fem måneder. Jeg tror hun forstos hvorfor jeg alltid var så sliten når jeg kom hjem igjen om kvelden.

Jeg føler meg overhodet ikke ferdig med Cuba, og planlegger å dra tilbake snart, så fort som overhodet mulig. Jeg føler meg hjemme på Cuba, og jeg vil hjem.

Fotball+frivillige=gøy!

2009-03-31T09:40:00.009-05:00

To helger på rad har det blitt arrangert turnering i mini-fotball for de frivillige i Manizales Røde Kors. Arbeidsgruppen som jobber med motivasjon og integrering står for arrangementet (Arezo er en del av denne gruppen) som allerede viser seg å være en stor suksess.

Jente- og guttelaget til PANICA samlet

De frivillige kan melde på lag, og må finne på et navn som har med Røde Kors å gjøre. Jeg deltar på jentelaget til PANICA. Vi har også et guttelag. Etter å ha spilt første kamp (og tapt, men med stil!...) fant vi ut at et navnebytte var på sin plass. Etter mye diskusjon ble navnene valgt:
”Llamada de emergencia” ble guttelagets nye navn, og ”884” ble jentelagets nye navn. For de som ikke forstår spansk, og for de som ikke forstår interne termer (fra Manizales), er forklaringene slik:

Llamada de emergencia = Nødtelefonen (Røde Kors har en egen nødtelefon her)

884 = Det er ”koden” til kommunikasjonssentralen. Når vi er ute med et Røde Kors kjøretøy, må vi rapportere til kommunikasjonssentralen, som da har nr 884. Samtalen høres da omtrent slik ut: ”Bil nr 12 til 884. Vi rapporterer utflukt til Pereira … ”. Akkurat HVORFOR disse navnene ble valgt vet jeg ikke, men morsomt er det!

Første kamp tapte vi altså, men andre kamp vant vi (eller de andre, jeg stod skadet på sidelinja og heiet). Jentene spilte helt fantastisk bra og scoret mål på mål. Vi vant vel 4-2 om jeg ikke husker feil.

Etterpå var det guttenes tur, og vi jentene fra PANICA støttet dem selvfølgelig med heiarop, pompomer, ”trompeter” og oppmuntrende ord fra sidelinjen. Dessverre tapte guttene, men jeg synes de gjorde en respektabel innsats, og dessuten satser vi på at de vinner neste kamp! Turneringen fortsetter nemlig frem til juni.

Dessverre ble ikke bildet så bra, men her ser dere ihvertfall banneret, pomponene og heiagjengen! :)

Denne turneringen er en bra arena for at de frivillige skal møtes utenfor Røde Kors, her omgås både gamle og nye medlemmer, en blir kjent på en annen og ny måte. Det gir dem noe å snakke om.

Dessuten gir det oss en anledning til å vise vårt fantastiske talent innenfor fotball … (eller ikke..det kan jo nevnes at jeg var støl i hver eneste del av kroppen, til og med ryggen, i fem dager etter første kamp…)

Nye nettsider

2009-03-16T14:07:00.003-05:00

Her kan du sjekke ut bloggen/nettsidene til Røde Kors Ungdom i Manizales:

www.crjuventudmanizales.wordpress.com

Ja, til du

2009-03-16T13:05:00.005-05:00

Jeg vil bare rette en takk til deg, du, min ganske så "nyervervede" venn. Jeg tror du vet hvem du er. Jeg vil bare få si hvor mye det betyr å kunne tømme alle tanker og frustrasjoner i samtaler med deg. Og det er så godt at du kommer med råd,med dine tanker, med dine synspunkter. Det hjelper så mye når du sier du forstår. Det er faktisk litt trøstende å høre at du også har frustrasjoner, og at jeg kanskje kan være en hjelp der. Jeg lytter ihvertfall mer enn gjerne, så vet du det. Jeg har ikke kjent deg så lenge, men jeg er veldig glad vi ble kjent. Det gjør ting litt lettere, det å ha noen som forstår, spesielt når man er milesvis unna gamle gode venner.

Takk, jeg setter stor pris på deg! :)

Litt fra ferien

2009-03-11T12:57:00.005-05:00

Da var jeg tilbake fra et par ukers herlig ferie, helt herlig og veldig avslappende!

Vi tok en tur med seilbåt til Islas Rosarias. Hjemturen var spådd å være røff, så Kajsa hyret seg i regntøy og la seg på dekk

Dagene på seilbåten var herrrrlige!

Vi tok oss også en tur på Nevado de Ruiz, 5000 m.o.h

En tur til kaffegårder og fabrikker. Vi lærte alt fra hvordan kaffe plantes, til hvordan man smaker om kaffen er god...

Kaffe!

Din stemme teller!

2009-02-16T15:12:00.007-05:00

Lørdag 14. februar var dagen endelig der. Valget av ny ungdomsdirektør i Manizales stod for tur. En intensiv kampanje for å få de frivillige til å stille til valg, og til å bruke stemmen sin på selve valgdagen var over. Ingen hadde meldt sin interesse. Spenningen var stor. Ville vi få en ny ungdomsdirektør?

De siste månedene har jeg jobbet med forberedelser til valg av ny ungdomsdirektør i Manizales. Jeg har vært del av en arbeidsgruppe som har jobbet med å motivere de frivillige til å stille til valg, og til å delta ved selve valget. Vi informerte på diverse møter, sendte ut e-post, ringte rundt og vi opprettet et event på Facebook. Vi laget radiosnutter der vi oppfordret til å stille til valg, til å stemme ved valget og der vi intervjuet en tidligere ungdomsdirektør om hans erfaringer. Disse radiosnuttene sendte vi over høyttalere på kontoret, og la ut på Facebook.

Selv etter alle disse tiltakene hadde vi ingen kandidater klare på valgdagen. Spenningen var derfor stor. Ville vi få en ny ungdomsdirektør? Hvem ville det i så fall bli? Jeg var også spent på om det kom til å dukke opp nok frivillige. For å kunne gjennomføre valget måtte halvparten av de aktive frivillige, pluss én dukke opp. Ville så mange komme? Vi hadde to timer på oss for å oppnå dette. Listene over deltakere fylte seg opp, sakte men sikkert. Da tiden rant ut manglet vi allikevel 9 personer. Siden over 100 frivillige allerede hadde møtt opp, foreslo vi og allikevel å gjennomføre valget, noe de fremmøtte sa seg enige i.

Under opplesningen av personer som oppfylte kriteriene til å stille til valg, meldte tre kandidater seg. I Colombia Røde Kors Ungdom velger man vanligvis tre kandidater, for så å overlate til Distriktsstyret å velge hvem av disse som skal bli den nye ungdomsdirektøren. Arbeidsgruppen og AU Manizales hadde arbeidet frem et forslag om å endre denne vedtekten. Forslaget gikk ut på at man velger én kandidat som presenteres for Distriktsstyret. Deres godkjennelse er dermed bare en formalitet, og valg av ungdomsdirektør blir mer demokratisk, siden det er de frivillige som velger sin representant. Dette forslaget ble enstemmig vedtatt.

For å bli valgt må du ha over 50 prosent av stemmene. En av kandidatene oppnådde dette og kunne som nyvalgt ungdomsdirektør motta gratulasjoner og jubel fra resten de frivillige. Et annet forslag var å opprette en Valgkomité som skal jobbe med å informere, motivere og lete etter kandidater frem til neste valg. Dette ble også vedtatt, og medlemmer til gruppen ble valgt.

Slitne, men fornøyde kunne vi konstantere at deltakelsen fra de frivillige var upåklagelig, og at de hadde valgt en ny ungdomsdirektør for de neste to årene.

Avtroppende ungdomsdirektør Albeiro(til venstre)gratulerer påtroppende direktør Felipe med seieren.

Jeg tar herved en aldri så liten ferie, og ønsker med dette å si takk til de frivillige som deltok ved valget, takke avtroppende ungdomsdirektør Albeiro for innsatsen, og gratulere påtroppende ungdomsdirektør Felipe med nytt verv.

Et pust i bakken

2009-02-04T16:08:00.002-05:00

Om tretten dager begynner mitt ”pust i bakken” . (Pust FRA bakkene i Manizales??) Jeg får besøk fra Norge, og da skal jeg ta ut litt ferie. Det er dette jeg tenker på når jeg merker jeg er sliten, sliten etter å ha jobbet mer eller mindre i strekk siden september. Vi som ungdomsdelegater jobber mye, det er sikkert og visst. Så nå skal det bli godt med ferie!

Men ta det med ro, innen den tid skal dere nok få en oppdatering her på bloggen min, det er nemlig innspurten på jobben med valg av ny ungdomsdirektør i Manizales. Og DET skal dere få høre mer om, vær dere sikre!

See you later aligator

Malaga, Colombia

2009-01-20T11:27:00.006-05:00

For tiden er vi stasjonert i Bucaramanga, og i den forbindelse ble vi invitert med til Malaga, en liten landsby noen timer utenfor Bucaramanga, for å delta på et kurs om miner. Fredags morgen dro vi av gårde, 5 stk, i en Røde Kors jeep. 5 timer tok turen, på svingete, sandete, hullete veier. Det var helt utrolig humpete! De som kjenner meg lurer sikkert på om jeg ikke spydde x antall ganger??!! Da kan jeg stolt fortelle at NEI, helt utrolig nok ikke! Det gikk faktisk bedre enn man skulle trodd- Nå skal det sies at jeg var ganske så kvalm på deler av turen, og måtte konsentrere meg 100% med å stirre fremover, noe som ikke er så lett i denne bilen, da setene er montert sidelengs ..

Malaga er en liten landsby, med masse sjarm. Det minnet med om mange av de små landsbyene jeg reiste gjennom da jeg var på backpacking i Sør Amerika for noen år siden. Det som forundret oss var de mange koselige kafeene som fantes i byen. I Manizales har vi enda ikke funnet en kafe vi kan betegne som ”koselig” (for øvrig et ord som er vanskelig å oversette til spansk?..), mens her fant vi flere. Dessuten fant vi hyggelige, spesielle butikker, og har handlet litt gaver, vi har jo tross alt bare 5 mnd igjen!! …

Work-shopen foregikk både lørdag og søndag. Her fikk vi vite mer om ulike typer miner, andre installasjoner, hva man skal gjøre/ikke gjøre om man finner en mine, befinner seg i et område som kan være minebelagt, hvor det kan være større fare å finne miner, hvordan man som frivillig i Røde Kors skal oppføre seg i en eventuell situasjon.

Søndag fikk deltakerne prøve seg i en hinderløype, der de møtte på diverse utfordringer, og ble utsatt for stress underveis. Det var en veldig bra aktivitet, samtidig som det var gøy. Jeg fikk rolle som en person som stod på en mine, og tryglet og bad deltakerne om å få låne en mobiltelefon. Hadde de lånt med en, hadde en mine gått av, og vi hadde alle ”dødd”. Arezo hadde rolle som en skadet, omringet av miner. Som den fantastiske skuespilleren hun er, skrek hun på hjelp i flere minutter, og deltakerne måtte vurdere om de skulle hjelpe henne eller ikke, og hva de eventuelt skulle gjøre. Situasjonen var ganske så stresset, og deltakerne fikk kjenne litt på kroppen hvor vanskelig det kan være å ta riktig avgjørelse i en slik situasjon.

Det var veldig interessant å delta på work shopen. Jeg vet en del om Regler i Krig, men visste veldig likte om miner før helgen. Det slår meg at det faktisk er virkelig, i Norge hører vi om miner og farer med miner, men det er ikke en del av hverdagen vår. Mens her i Colombia er det en del av hverdagen til mange mennesker, og spesielt barn rammes av miner. Desto viktigere er det med informasjon og opplæring i farene med miner, og hvordan unngå ulykker.

Malaga er definitivt en by jeg vil anbefale, om du ønsker å slappe av, se fantastisk natur, gå på koselige kafeer, shoppe billige t-skjorter, bo og spise billig og bra, da er Malaga noe for deg!

( Det finnes til og med en liten flyplass i byen, og det går fly for den som ikke ønsker å riste av gårde i 5 timer..)

Las Ferias i Manizales!!

2009-01-20T11:07:00.006-05:00

Tidlig i januar er det hvert år ”feria” i Manizales – det er en slags festival som varer en ukes tid. I løpet av denne uken er det mange konserter, markeder, oppvisninger med biler,lastebiler,sykler og motorsykler, tyrefekting (dessverre..), "Miss Kaffe" fra ulike land kommer til byen, det er parader, tog, danseoppvisninger osv. Det kommer så mange mennesker til Manizales denne uken, festivalen er kjent over hele Colombia, og Latin Amerika. Det er masse liv i gatene, fest hver dag, hele dagen.

Røde Kors gjør en utrolig jobb under festivalen. De stiller med sine frivillige på arrangementer – døgnet rundt. Alle frivillige stiller opp, gjerne på dobbeltvakter, gjerne hver dag. Dette er den største inntektskilden til Røde Kors Manizales, men også noe de frivillige gjerne vil være med på. I løpet av denne uken møtte vi på frivillige vi aldri har sett før, hver dag. Og vi deltok også på ”servicio” (= det de kaller vaktene, førstehjelpsvakter, en service, dermed servicio) i løpet av uken. Jeg hadde vakt på et stor håndverksmarked et par dager, rolig, de som henvendte seg til oss hadde stort sett bare mindre plager, som hodepine eller blødde neseblod. En dag var jeg også med Missene (Miss Kaffe.) på tur til en kaffefabrikk. Vi fikk dessverre ikke en rundtur i fabrikken, men fikk se en video om hvordan kaffe lages. Ellers bestod jobben i å være tilgjengelig i tilfelle det skulle skje missene noe, noe som ikke skjedde.

Over: Missene i paraden

Over: Vår jobb - gå ved siden av bilene i paraden :)

Vi tok oss også tid til å nyte festivalen. Blant annet var vi på to konserter, som egentlig var 5 konserter.. Den første var med Mark Anthony, men det var i tillegg to andre store artister som spilte, så tre konserter + oppvarmingskonsert i ett. Den andre var med Juanes og Miguel Bosé. Jeg var helt overveldet av å oppleve Mark Anthony live, jeg har egentlig ikke vært fan av han før, men han er en utrolig bra artist, og kan det med å opptre! Ryktene hadde det med at Jennifer Lopez også befant seg i lille Manizales, og jeg håpet i det lengste at hun skulle dukke opp på scenen, og at de skulle synge ” No me ames” sammen, en av de to sangene jeg kan. Men neida, det skjedde aldri. Dessverre.

Juanes var også en opplevelse – han er fra Colombia, og er vel om ikke den mest populære artisten, så nesten, i landet. Og Colombianerne kan hver eneste sang, utenat. Noen ganger var det vanskelig å høre artisten, for alle sang for full hals.. For en stemning!!!!!!!!!

Jeg legger ved en video, kvaliteten er ikke så bra (tatt med mobil),men dere kan få en ide om hvor mye folk og hvor bra stemning det var :)

Bienvenido 2009!

2009-01-04T11:21:00.005-05:00

GODT NYTT ÅR!!!

For et år siden ønsket jeg nyåret, altså 2008, velkommen, på New Zealand. For å ikke bryte denne tradisjonen befant jeg meg i år i Colombia, i Manizales, når 2009 ble ringt inn.

Hver nyttårsaften går Colombianerne i tog – noen av dem, resten ser på. Her kler de seg ut, spesielt mannfolk kler seg ut som kvinner. De lager dukker, som de kler i gamle klær. Disse dukkene brenner de visstnok senere på kvelden – som for å brenne alt gammelt og starte et nytt år med blanke ark. Disse dukkene tar de med seg i toget. Vi måtte jo se dette toget som alle har snakket om. Det minnet meg om russetog, biler med høy musikk, gutter i kvinneklær, noen tok utgangspunkt i hendelser som hadde skjedd i 2008 – gjorde narr av det osv.

Vi satt der og svettet, i veikanten. Ja, for vi svettet, så varmt var det denne dagen. Vi som er vant til at nyttårsaften er bitende kaldt. Gradestokken viste 24 grader. Herlig. Men veldig rart. Nyttårsaften?

Over: sjekk gradestokken!

Etter en samtale med våre nære og kjære i Norge når klokken ringte inn 2009 der hjemme, 6 timer før oss, begynte vi på nyttårsmiddagen; blåskjell til forrett, og fisk med grønnsaker og stekte poteter til middag. Arezo stod for blåskjellene og jeg for fisken. Vi hadde aldri laget dette før – og ble fantastiske fornøyde når det smakte himmelsk!

Middagsgjester fikk vi også, våre gode venner Mario og Jimena kom innom. Litt senere kom to andre gode venner, og vi feiret nyttår i Manizales for første gang.

Colombianerne har diverse tradisjoner, blant annet denne; klokken 24 nyttårsaften tar de meg seg sekk eller koffert og går rundt nabolaget. Dette betyr at du vil reise mye i året som kommer. Vi kunne ikke bryte tradisjonen, og tok med oss hver sin koffert og tuslet rundt nabolaget. Men så glemte vi kameraet første gang, og måtte gjenta turen for å filme denne fantastiske tradisjonen!

Min første work-shop

2008-12-31T09:46:00.005-05:00

Som en del av jobben min skal jeg fokusere på planlegging , jeg skal bidra med mine erfaringer og ideer slik at styret og de frivillige kan bli bedre til å planlegge. Lille julaften arrangerte jeg derfor work-shop for styret og noen frivillige med ansvar. Dette var min første work-shop på egenhånd, planlagt av meg selv og holdt av meg selv. Jeg var derfor litt spent og nervøs klokken åtte, lille julaftens morgen.
Deltakerne var en blanding av rutinerte medlemmer av styret, og nye, ganske ferske frivillige. Perfekt for en work-shop som denne. Jeg satset på en interaktiv metode, der deltakerne selv gjorde mesteparten av jobben, selv ga jeg de oppgaver og måter å komme frem til resultater på.

Kommunikasjon er en vesentlig del av planlegging, fungerer ikke kommunikasjon, er det vanskelig å planlegge eller å samarbeide i det hele tatt. Dette fikk delakerne prøve seg på i en aktivitet der de skulle male et bilde sammen, i grupper, og hver og en hadde sin rolle. Haken var at de ikke fikk kommunisere med ord. De levde seg inn i rollene, og fikk erfare noen utfordringer med kommunikasjon underveis.

Senere i work-shopen fikk de prøve seg på et rollespill, der syv av deltakerne fikk hver sin rolle som de skulle spille. Handlingen tok utgangspunkt i et styre, og disse medlemmene skulle komme frem til en avgjørelse – de MÅTTE komme frem til en avgjørelse på 10 minutter. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort, for blant medlemmene av styret satt det noen med roller som gjorde det vanskelig å samarbeide. De andre deltakerne på kurset observerte rollespillet, og kom etterpå med sine kommentarer. En av medlemmene i styret, som var observatør, uttalte at det var bra de som spilte rollene ikke var medlemmer av styret, slik at styret selv kunne observere. Det de observerte var nemlig en slags oppvekker for dem, mente hun. De kjente igjen typene fra styret, diskusjonene, frustrasjonene og distraksjonene.

Jeg er veldig fornøyd med work-shopen, deltakerne var aktive og engasjerte. Jeg planlegger å jobbe mer med dette temaet fremover, for alle frivillige. På work-shopen fikk jeg til og med rekruttert flere av deltakerne, slik at nå er jeg en del av en gruppe som skal jobbe med dette 

God jul og Feliz navidad

2008-12-27T10:26:00.005-05:00

Jeg er 27 år. Jeg har en familie som består av mamma, pappa og lillesøster (som ikke er så liten lenger). Lillesøster er snart 20 år, og hun har aldri feiret julen uten storesøster. Jeg har aldri i mitt tjuesyvårige liv feiret liv utenfor Norge, uten familien min. Før nå. Før i år. Før 2008. Før Colombia. Nå har jeg feiret julen uten dem. Og det ble ikke det samme.

Før jeg dro til Colombia bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle dra hjem i julen. Jeg hadde nemlig lyst til a) å oppleve julen i Colombia, føler det er en del av å bo og jobbe her så lenge, b) prøve det å være hjemmefra så lenge, sammenhengende. Jeg angrer absolutt ikke. Men julen ble altså ikke den samme som vanlig.

Siden jeg kom til Colombia har jeg ikke opplevd å ha hjemlengsel, trodde den skulle komme, men den har ikke vist seg. Den 24 desember merket jeg at jeg godt kunne ha sittet i sofaen, i pysjen, under dyna, sammen med lillesøs, og sett på ”Tre nøtter til Askepott”. Heldigvis har jeg en venninne, Rannveig, som forstår viktigheten med ”Tre nøtter til Askepott” på julaften, og som sendte meg pakke før jul- den ankom noen dager før julaften. Pakken innehold tre mindre pakker – utenpå den ene stod det: ”Åpnes om morgenen julaften”. Hvilket jeg gjorde, fulgte jo instruksene kan dere skjønne! Så julaften var det god frokost (arepa, eggerøre, ost, te) og ” Tre nøtter til Askepott” Arezo og meg. En god start på julaften i Colombia.

Etter frokost fikk jeg snakket litt med familien min der hjemme – der det allerede var blitt ettermiddag. Veldig rart å se dem (web kamera..) og snakke med dem, spesielt på en dag som denne. Jeg merket jeg ble litt trist. Senere snakket jeg med min andre familie i Norge – som holdt på å åpne opp julegaver. Mitt lille fadderbarn, Tomas, var ivrig i gang med oppriving av papir, spilling på sitt nye keyboard, brumming med det nye helikopteret – og jeg merket jeg gjerne skulle vært der.

Men så var det tilbake til virkeligheten igjen: ingen snø, ingen kulde (dette er litt merkelig – de siste dagene før julaften var det kjempekaldt i Manizales, men julaften var det så varmt at vi gikk i t-skjorte), ingen julesanger som vi er vant til, ingen typisk norsk julemat. Ingen julefølelse. Vi tok saken i egne hender og gikk til innkjøp av et plast juletre (som er vanlig her, ekte trær er forbudt), julepynt og satte kursen hjem. Vel hjemme pyntet vi juletreet med gull- og røde kuler, med pynten mamma sendte oss, og under treet la vi gavene. Det ble faktisk noen – fra sjefen, fra et par gode venner, fra hverandre, fra Rannveig. Gaven fra familien min hadde jeg fått tilsendt tidligere, men latet som den lå under juletreet. Riktig så koselig ble det til slutt.

Før vi kunne åpne gavene (noen var ivrigere enn andre..)var vi bedt på middag hos en venn og hans familie. Utrolig hyggelig at noen åpner hjemmet sitt for oss på julaften. En koselig time tilbrakte vi der før vi kastet oss i en taxi, hjem for å åpne gaver!!

Her i Colombia er det ”Niño Dios” som kommer med gavene, ikke Julenissen (noe som for oss er veldig vanskelig å tro på, og i tillegg kanskje litt skummelt). Og de har en tradisjon med å vente til kl 24 med å åpne gavene, vanskelig! Vi klarte å vente til klokken var nesten halv tolv, da syntes vi at det var på tide. Og klokken var jo tross alt nesten 05.30 i Norge!

Alt i alt ble det en hyggelig kveld, selv om den ble ganske så annerledes enn før.

(PS: bilder kan sees i albumet "Bilder")

Landsleir 2008

2008-12-25T22:26:00.009-05:00

Vi trodde ikke det skulle bli landsleir for Røde Kors Ungdom Colombia i år. Først ble det nemlig sagt at det ikke ble noe av, men etter iherdige protester og kampanjer – der de frivillige fra hele landet stod på og bad om landsleir, ble det for to uker siden bestemt at jo, det blir leir allikevel.

Nesten hele delegasjonen fra Caldas

Caldas dro av gårde til Medellin – der leiren var i år – med 18 representanter. Vi var den største delegasjonen i år. Antallet deltakere var dessverre mye lavere, omtrent halvparten ,enn tidligere år. Det hadde nok mye med at folk ikke hadde nok tid til å melde seg på – ikke fikk tid til å spare nok penger på så kort tid. Men vi som dro var super motiverte og glade for å kunne delta på leir!

Dagene på leir gikk fort. Vi deltok på møter, seminarer, work-shop, guidetur i Medellin by, leker, utdeling av pris for beste frivillig og fest. Temaet for årets landsleir var ”Paz, Acción, Convivencia” (PACO)et program Røde Kors Ungdom Colombia har. Dette programmet er ikke aktivt i Manizales for tiden, så fort oss var dette et helt nytt tema. Hele fredag var viet til temaet, der vi ble delt inn i grupper. Jeg deltok i gruppen som tok for seg ” Peace education”.

I tillegg var det mye fokus på endringene som diskuteres i Røde Kors Colombia – om å slå sammen de tre hovedgruppene; Damas Grises (” De grå damene”), Hjelpekorpset og Ungdom. De frivillige fikk mulighet til å spørre ut, og si sine meninger om disse endringene til representanter for styret i Røde Kors Colombia.

Hele lørdag var viet til sightseeing i Medellin by. Her fikk vi ta en tur på den nye metroen, for øvrig den eneste i Colombia, i metrokabel, vært på Akvariet og diverse annet.

Det beste med hele leiren var å møte nye og gamle kjente fra hele Colombia. Blant annet møtte jeg igjen Paola, som var ungdomsdelegat i Norge 2007/2008. Det ble et gledelig gjensyn, sist vi så hverandre var på landsleiren til Norges Røde Kors Ungdom i juni i år. Veldig rart å se henne igjen, og det i Colombia.

Paola og meg i Bodø tidligere i år

Tur til varmen

2008-12-15T12:08:00.005-05:00

Over: Oss på tur til fincaen til Mario! Jimena, meg og Arezo

Livet som ungdomsdelegat betyr mye jobbing. Men vi har faktisk tid til å ta oss fri innimellom også. Jeg bor i Manizales, en by der det regner stort sett hver dag. Vi har sol også, men ser ikke så mye til den som jeg kanskje skulle ønske. Men det er bra å bo i Manizales, det er tross alt ganske behagelig å ikke svette på jobb, å ikke måtte dusje fire ganger om dagen. Og Manizales ligger bra til, en times kjøretur og vi er i varmen.

Det er også bra å ha venner som har fincaer (”gårder”/hytter/hus/landområde) i disse varme områdene. Ofte er dette som sameier, der flere har hus/gårder/områder, som et nabolag.

Mario, en av våre nærmeste venner har et slikt område. Forrige mandag, som var fridag her, dro vi derfor av gårde, 8 stk, til denne fincaen. Familien til Mario har et område der, et inngjerdet område med masse frukttrær. Mange familier har hus på sitt område, noe familien til Mario ikke har. Men vi fikk plukke frukt. Veldig eksotisk for nordboere som oss. Mandarin rett fra tre til munn!? Jeg kan leve sånn!  De har mangotrær og, og som den mangogalningen jeg er, skal jeg tilbake og plukke det så fort det finnes mango på trærne…

Over: Finnes det noe mer eksotisk enn å plukke mandariner?? For så å spise dem? mmm!

Vi tilbrakte dagen ved og i bassenget som er felles for alle i sameiet. Det var helt herlig å kjenne solen på kroppen igjen, det begynner å bli en stund siden! Og det var fantastisk å ha fri, komme seg ut av byen og være sammen med venner! Vi har lovet hverandre (Arezo og jeg) at vi skal bli flinkere til å ta oss fri og komme oss bort. Så det ser jeg frem til!

Vi fikk også til til å spise lunsj, fisk! Endelig! Supergodt! :)

Verdens HIV og AIDS dag

2008-12-10T10:03:00.006-05:00

Ifølge FN lever rundt 40 millioner mennesker med HIV i verden i dag, og så mange som 25 millioner mennesker har dødd av AIDS.

1 desember er Verdens Hiv og Aidsdag. Denne dagen markeres over hele verden, Røde Kors Ungdom er en av organisasjonene som hvert år viser sin solidaritet med HIV smittede og AIDS syke. Samtidig bruker vi dagen til å spre informasjon om sykdommen og motarbeide stigmatisering av de som er rammet. Vi i Røde Kors Ungdom informerer om hvordan man kan bli smittet, vi oppfordrer til bruk av kondom, men i tillegg synes vi det er viktig å informere om hvordan man IKKE kan bli smittet – nettopp for å unngå stigmatisering. Du blir for eksempel ikke smittet av å klemme noen, av å kysse noen (det må 7 liter spytt til.. så kyss i vei!), drikke av samme glass osv.

I Manizales har de planlagt denne dagen i et par måneder nå. Ivrige og engasjerte frivillige har brukt timer av sin fritid til å planlegge, forberede og gjennomføre aktiviteter. Tidlig ettermiddag dro vi til sentrum, til Parque Caldas – et stort torg med scene. Der hadde de frivillige rigget opp til konsert. Fire lokale band, der tre av dem var unge lokale rockere og en som sang mer tradisjonelle sanger, spilte. Det var en fantastisk stemning, selv om det regnet. Under konserten gikk de frivillige, alle ungdommer, rundt og informerte om markeringen. Noen gikk rundt med speil der det stod ” Slik ser en hiv-smittet ut. Han/hun er ikke forskjellig fra deg”.

I tillegg kunne en vaksinere seg mot diskriminering, en kampanje de har sammen med kommunen og andre organisasjoner; ” Det finnes ingen vaksine mot AIDS. Det finnes derimot vaksine mot diskriminering. Vaksiner deg!”. Vaksinen bestod av en sprøyte ( lekesprøyte), piller (gummibjørner) og en flytende medisin ( appelsinjuice). Det var vaksinering mot diskriminering og påfyll av toleranse. Vaksineringskort fikk vi også, så nå er jeg vaksinert og tolerant som bare det 

Rundt omkring i byen hadde de stand med speil og informasjon og vaksineringsposter. Røde Kors var synlige i hele byen denne dagen.

På kvelden var det tid for teater og konsert på hovedkontoret. Også her hadde de en vaksineringspost, og jeg tror samtlige frivillige fikk en dose vaksine.

Lørdag den 6 desember fortsatte de markeringen i sentrum – denne gang med en kort teaterforestilling om hvordan man kan bli smittet, og unngå å bli smittet. Unge skuespillere og fantasifull formidling av budskapet, veldig inspirerende og engasjerende!

Vann kan bety alt eller ingenting

2008-11-26T10:35:00.015-05:00

Vi har vinter i Manizales. Vinter her betyr regn, "Agua Zero" som de kaller det - der regnet faller ned i bøtter og spann. I Manizales regner det stort sett hver dag, året rundt. Med unntak av noen få dager. Men nå er det altså vinter, og "høljeregn" store deler av dagen.

Jeg har ikke noe imot regn, det plager meg ikke. Jeg tar bare på meg regnjakken min, og så er jeg klar for hva det skulle være. Men dessverre er det slik at regnet skaper problemer i Manizales.

De siste par ukene har vi hatt mange "emergencias" i Manizales. Jordskred, oversvømmelser, hus som er blitt ødelagt, smadret eller revet bort, og mange mange mennesker uten vann i dagesvis. Mennesker som står uten hus, uten penger, uten alt. Røde Kors hjelper disse menneskene. Min meddelegat, Arezo, fikk i forrige uke være med et team ut til et området som ble hardt rammet av regnet. De delte ut forsyninger til de som trengte det mest.

I forrige uke deltok vi begge to i utdeling av vann. Vi frivillige fra Røde Kors ble kjørt til Agua Manizales (de som leverer vann i store deler av byen). Der ble vi fordelt på biler, lastebiler og tankbiler. Første dagen ble jeg plassert på en medium stor lastebil sammen med en annen frivillig. Vi hadde 5000 l vann vi skulle dele ut. Vi ble sendt til et område litt utenfor byen, der de hadde vært uten vann i 3 dager. Når vi parkerte lastebilen kom personer løpende fra alle kanter, med gryter, bøtter, kanner osv. Vi delte ut vann til det var tomt, og alle fikk heldigvis det de ønsket.

Dagen etterpå dro vi grytidlig ut, denne gangen dro jeg alene sammen med sjåføren av en lastebil - også den med 5000 liter. Målet var et godt stykke utenfor Manizales, på landsbygda,gårder og hus som ligger øde til. Vi brukte hele dagen, og det var mer arbeid med dette, da folk ikke stod på samme sted i kø, men vi måtte kjøre fra hus til hus og spørre om de trengte vann. Alle var mer enn takknemlige. Det var så godt å gjøre noe annet enn å bare sitte på kontoret, godt å gjøre noe som betyr noe for andre, som er viktig. - Vann er viktig!
I tillegg er det en mulighet til å se hvordan de frivillige jobber her, være en del av dette teamet i tillegg. Noe vi planlegger å fortsette med fremover.

2008-11-21T15:39:00.007-05:00

Helgen 15-17 november var det klart for leir for programmet Brigadas Educativas. Deltakere fra hele Caldas (regionen) deltok. Ca 73 barn, og Ca 40 frivillige dro lørdag morgen av gårde i 9 jeeper. Kjøreturen tok kun en times tid fra Røde Kors huset og til feriesenteret. Vi bar telt, mat, utstyr, bagasje og diverse ned til campingområdet, og begynte å rigge til.

Etter lunsj var det tid for en hinderløype, der ungene ble delt inn i grupper – de ulike brigadene. Jeg stod for et punkt på hinderløypen, som handlet om HIV/AIDS. Jimena hadde en veldig bra idé om en aktivitet jeg kunne gjøre – siden barna var så unge, hovedvekten var 10-12 år – måtte vi gjøre det enkelt. Vi lagde derfor puslespill med fraser, som ”HIV smitter ikke ved å holde hender” og ”HIV smitter ikke ved å kysse”. Først måtte ungene løpe gjennom en hinderløype, for å komme frem til bitene av pusplespillet, løpe tilbake, når alle hadde hentet et bit kunne de sette der sammen. Aktiviteten ble avsluttet med at de ropte frasen høyt og samtidig. Jeg er imponert over ungene, de var så ivrige og gikk virkelig inn for oppgaven! En gruppe ville så gjerne høre meg snakke norsk, noe jeg lovte dem å gjøre om de var superraske i hinderløypen. Detsatte fart i beina på dem, og jeg måtte fortelle litt om meg selv, på norsk

Første dagen regnet det noe voldsomt, noe det har gjort her i over en ukes tid. Dagen etterpå var det derimot strålende sol og VARMT . Helt herlig. Barna fikk kose seg litt i bassenget mens vi ”voksne” ordnet dagens aktiviteter. Det fristet veldig å hoppe i bassenget,med 30 grader i lufta..

På kvelden var det tid for bål. Men her var det andre prosedyrer enn i Norge hvor vi bare fyrer på og griller pølser. Alle fikk utdelt et stearinlys på vei inn til området, vi satt i en stor ring, en person tente på lyset sitt og sa noen ord om leiren, før han/hun sendte ordet videre til en person han/hun bestemte. Jeg ble jo selvfølgelig nødt til å si noen ord, selv om jeg ikke er så glad i sånne ting, spesielt ikke på et språk jeg ikke behersker perfekt. Når alle lysene var tent, tente de på bålet. En koselig avslutning på en fin dag.

Mandag dro vi tilbake til Manizales. Jeg satt på med Mario og Jimena. Rett utenfor Manizales stoppet bilen, og gikk ikke videre.. tredje gangen på en uke at noe skjedde med den samme bilen, mens jeg var med.. Jeg? Bad luck?

Til tross for at bilen stoppet var det en fantastisk helg, virkelig verdt både bilstopp, regn, kulde, varme og å sove på bakken!

Når en feirer 27 år i Colombia

2008-11-10T11:33:00.005-05:00

.. er det godt å ha gode venner som lurer deg trill rundt!

Vi hadde avtalt med en del av de vi kjenner at vi skulle møtes på et utested og feire bursdagen min, lørdag, natt til søndag (som var bursdagen min). Siden vi kom slitne og trøtte hjem fra arbeid i Pereira lørdag ettermiddag, bestemte vi oss for å bevege oss ut i ni-ti tida. Jeg skrev et par meldinger til noen av de jeg har vært mest sammen med, der jeg bekreftet at vi skulle ut, og at vi skulle møtes på et utested. Ingen svarte.

I 21 tida kom to venner bortover til huset, de hadde med seg gave, og en kake som vi spiste litt av før vi skulle ut. Fetteren til den ene kompisen vår hadde lyst til å møte både Arezo og meg, og vi bestemte oss for å ta turen innom denne fetteren før vi satte kursen mot festen. Jeg stusset litt ved noe av det som skjedde, men tenkte ikke så mye over det. Taxien stoppet ved en bygning i sentrum, og vi gikk opp i øverste etasje. Jeg stusset litt over at det stod en motorsykkel utenfor bygningen som liknet mistenkelig på motorsykkelen til en kompis av oss. Men men .. leiligheten var mørklagt, og det var jo også litt rart .. kanskje denne fetteren likte å sitte i mørket? Så kom lyset på, og minst 30 stykk hoppet frem og ropte : ” Overraskelse! Gratulerer med dagen!”. Og alle de jeg er blitt så glad i var der! For en overraskelse!  Beste bursdagsgaven jeg kunne fått! Marcela og Gérman holdt en liten tale for meg, så ble musikken satt på, og festen var i gang. En av de frivillige hadde stilt huset sitt til disposisjon – Arezo, Marcela og mange av de andre hadde brukt masse tid og krefter på å få i stand denne festen. Helt fantastisk! Leiligheten var pyntet med ballonger, blomster, et stort bursdagskort og en kake med lys hadde de satt frem.

Klokken 00:00 ble lyset slått på, musikken slått av, og det var tid for bursdagssang!

Over: Bursdagssang

Jeg måtte selvfølgelig si noen ord, men så emosjonell og glad jeg var da klarte jeg ikke å gjøre dette på spansk. Så min fantastiske oversetter Arezo tok på seg oppgaven med å oversette fra norsk til spansk til alles store beigeistring!

Over: Vi planlegger oversettelsen....

Her følger i min tale, sånn ca som den var, og oversettelsen:

Kajsa: Tusen takk for at dere er her alle sammen, i dag på min bursdag!
Arezo: Jeg vil ha mer rom, takk
Kajsa: Det er så fint å se at alle de jeg er blitt så glad i er samlet her i kveld.
Arezo: Mer rom hadde vært veldig fint
Kajsa: Siden jeg jobber mye med Aktivt valg, og vet at på fester skjer det litt av hvert, håper jeg dere tenker litt lenger i kveld
Arezo: Først og fremst; mer rom!

Over: Vill jubel over den fantastisk korrekte oversettelsen!

Så måtte jeg ønske meg noe og blåse ut lysene, før det var klart for gruppebilder med først alle guttene, og så alle jentene. Så fortsatte festen!

En fantastisk kveld, med fantastiske mennesker!

Del 1 i den spennende dramaserien: Arezo og Kajsa drar til Colombia

2008-11-06T11:28:00.002-05:00

Denne filmen laget vi på kurset med Fredskorpset i august. Vi fikk i oppgave å lage en kort video, som skulle ha noe å gjøre med det at vi skulle reise ut som ungdomsdelegater. Arezo og jeg fant ut at vi ville lage en morsom video, med litt inspirasjon fra dramaserier .. Og resultatet? Det kan du se her! Enjoy!

...And to be continued ....

Cali, 60-tallet, Folklore, Spennende temaer, "kjendiser" og nye venner!

2008-11-04T10:51:00.003-05:00

Over: Caldas!!!

31 oktober kl 07:00 stod vi klare utenfor Røde Kors huset og ventet på at bilen skulle bli ferdig lasset med all bagasjen til oss 19 deltakerne .. Da bagasjen var trygt surret fast på taket, klemte vi oss sammen i den lille ”bussen”, og satte nesen mot Cali. Målet var innsjøen Calima, og et møte med frivillige fra hele Colombia.

Over: Tid for lek og moro med Juventud

Nesten 360 frivillige deltok på denne samlingen. Hovetemaene for samlingen var: Upartiskhet, kjønn og humanitær handling. Dagene var blandet med faglig stoff, og moro.

Arezo og jeg holdt også en liten presentasjon om Røde Kors Ungdom i Norge, og om delegatprogrammet for deltakerne fra Røde Kors Ungdom i Colombia, der vi oppfordret alle til å søke på programmet. De var helt stille når vi fortalte om programmet, og de stilte mange spørsmål når vi var ferdige, så det lover godt! Juliana, som var en av de to første ungdomsdelegatene fra Colombia som dro til Norge, fortalte også litt om sine erfaringer.

Over: Presentasjon om Røde Kors Ungdom og delegatprogrammet

Vi traff også Camilo, som sammen med Juliana var delegat i Norge for et par år siden. Jeg har hørt så mye om dem begge to, så det var hyggelig å endelig få møte dem. Og gjett om jeg ble imponert da det viste seg at de begge to snakker norsk – og bra, grammatisk korrekt norsk! 

Vi deltok også på en aktivitet om kjønn (noe de fokuserer mye på i Colombia for tiden). Vi delt inn i grupper, og gikk fra post til post der vi fikk oppgaver. På en av postene møttes Arezo`s og min gruppe – vi fikk beskjed om å plukke ut en kvinnelig og en mannlig representant, først etterpå fikk vi vite at vi skulle kle ut disse representantene – kvinnen som en mann, og mannen som en kvinne. Jeg ble plukket ut som den kvinnelige representanten for min gruppe. Arezo likså. Arezos gruppe fikk beskjed om å kle henne ut som en ”rocker”, mens min gruppe skulle kle meg ut som ”lastebilsjåfør”. Da vi snudde oss, og jeg fikk øye på Arezo, brøt jeg sammen i latter! For et morsomt syn! (Jeg var absolutt ikke noe bedre selv..)

Over: Kjekkaser??

Ellers denne helgen fikk vi tid til å delta på ” 60talls fest". Utrolig artig! Caldas (mitt distrikt) ankom festen fasjonabelt sent, vi danset inn mens vi sang (ropte?) CALDAS, CALDAS, CALDAS. Og vi fikk det vi ønsket oss – alles oppmerksomhet et minutt

Over: Arezo og Kajsa glir rett inn i 60 tallet!

En kveld var det ”Folklore” som var temaet. Caldas deltok ikke med noe, men de fleste distriktene deltok med dans eller oppvisning av noe slag. Arezo deltok sammen med Magdalena i en tradisjonell dans. Der satt jeg som en stolt ”hønemor” og filmet oppvisningen, slik at vi kan se på den gang etter gang etter gang Hun var så flink!!!

Vi følte oss som kjendiser på denne samlingen .. dette fordi vi ikke kunne gå mange meterne uten at noen spurte om de kunne ta bilde sammen med oss. Og kom det en person med et kamera, kunne vi være sikker på at det kommer minst tre personer med like mange kameraer løpende for å ta bilde. Veldig hyggelig at vi er så interessante at de ønsker bilde sammen med oss, men det føltes litt merkelig ut i begynnelsen. Hvorfor ønsker de bilde sammen med oss??.. Men som delegater, fra et land så langt unna som Norge, er man populær. Jeg er helt sikker på at de andre delegatene som er og har vært har opplevd akkurat det samme som oss.

En utrolig bra ting med denne samlingen er at vi har fått mange nye bekjente og venner, og mange nye steder i Colombia som vi ønsker å besøke i løpet av vår tid her!!

"Together we can"

2008-10-27T10:34:00.004-05:00

Så var det klart for ”Together we can” kurs (seksuell helse). Et kurs for nye instruktører. Arezo og jeg ble spurt om å være med som medkursholdere, og takket selvfølgelig ja. Vi bestemte oss fort for å ikke ta teoridelen, men heller vise dem hvordan de kan lære ungdom om seksuell helse ved å bruke leker og aktiviteter. Vanligvis kunne vi gjort dette i blinde, men planleggingen tok litt lenger tid enn vanlig, for alt skulle jo være på spansk…

Det var ca 20 deltakere på kurset, alle ivrige og engasjerte, et godt utgangspunkt for oss!

Over: Kondomstafett

For de som kjenner til Aktivt valg, startet vi med kondomcoctail, fortsatte med prikkeleken, høy/lav risiko, Enig/uenig, Kondomdemonstrasjon, kondomstafett, stigmaleken og til slutt fikk de prøve seg som kursholdere selv, i grupper, med litt støy og vanskeligheter fra resten av deltakerne..

Over: Prikkeleken

Over: Stigmaleken

Som takk for å være så engasjerte, fikk hver deltaker en kondom – fra Røde Kors Ungdom i Norge, noe som allerede er blitt en stor suksess her . Kondomene ligger i små pakker som har forskjellige farger, og har ulike ”Grunner til å bruke kondom” trykket på seg. Selv om disse grunnene er på norsk, er de superpopulære. I tillegg står det en instruksjon om riktig bruk av kondom inni pakken. Noe de syntes var genialt.

Over: Disse kondomene delte vi ut!

Meg når jeg vender tilbake til det norske samfunnet og den norske kulturen

2008-10-23T12:05:00.007-05:00

Inspirert av Camilla`s geniale idé kommer her min egen liste. Dette er hvordan jeg kommer til å være etter ni måneder i Colombia. Det er bare å lese og forberede seg på den nye Kajsa Liisa! Dette er hva dere kan forvente dere; grugled dere!

(Tusen takk til Camilla for en superb ide, jeg anbefaler alle å gå inn på hennes og Carinas blogg og lese! Ta også en titt på Arezo`s - min meddelegat- blogg. Hun har fått med ting jeg ikke har fått med på denne listen)

Hus, hushold og hjemme:

• Gå med sko inne og ikke se problemet med det.

• Se rart på de som faktisk TAR AV SEG skoene når de går inn! ( herregud)

• Begynne å pynte til Halloween i september

• Forvente at noen pakker varene mine i poser når jeg handler. Jeg ser gjerne at de putter alle de tunge varene i en og samme pose!

• Forvente at noen vasker huset mitt hver uke, for en billig penge.

• Forvente at vaskedamen flytter på møbler og ting for hver gang. Det er så hyggelig med overraskelser!

• Forvente at jeg får kjøpt juletre, julepynt og andre julesaker allerede i begynnelsen av august

• Forvente at det første jeg ser når jeg drar fra gardinene om morgenen, er en vekter med en gedigen hagle

• Pynter huset med engler, overalt, og gjerne i grupper på veggen.

• I tillegg klistrer jeg klistremerker av typen; ” Jesus er med meg”, ”Jeg har snakket med jesus”, ” Jesus ser deg” på speilet mitt, på tv-bordet mitt, på døren min.

• Synes at et hus er nakent uten minst 15 planter. Spiller ingen rolle om de er levende eller døde, pene eller stygge.

• Forvente at alle måltider består av kjøtt, kjøtt og mer kjøtt, og litt friterte saker.

• Siden det alltid er iskaldt inne har jeg alltid boblejakken tilgjengelig

• Forvente at det er billigere å bestille mat hjem enn å lage selv.

• Forvente at jeg kan bestille alt jeg ønsker på døren; apotekvarer, matvarer, ting fra kondomeriet osv.

Arbeidsliv:

• Ta to timers lunsj midt på dagen. Det tar jo tross alt tid å komme seg hjem og lage mat.

• Forvente å bli servert kaffe når jeg skulle ønske det

• Alltid måtte oversette før jeg begynner å jobbe

• Pynte kontoret til Halloween med de flotteste saker; edderkoppnett i taket, med søte ekle edderkopper i svart og oransje, gresskar pynt hengende overalt, halloween godis tilgjengelig. Jeg begynner selvfølgelig å pynte i begynnelsen av september!

• Forvente å få møte presidenten, direktøren, lederen, viktige personer hvor enn jeg befinner meg

Samfunn:

• Hvis jeg skulle bli syk forventer jeg at legen gir meg de sterkeste medisiner, uten noen forklaring på hvorfor og hva selvfølgelig

• Synes det er naturlig å oppgi høyde, vekt, eventuelle piercinger og tatoveringer og religiøse overbevisninger til myndighetene.

• Synes også det er helt naturlig at politiet, vektere eller liknende bærer våpen meget synlig. Jeg vil synes det er rart om det ikke står to vektere med en blankpusset hagle og en diger revolver utenfor butikken når de skal hente kasseoppgjøret.

Uteliv og musikk:

• Drikke rom med kun isbiter.

• Drikke masse rom

* Vorse på veien til utestedet, og være der før kl 21.

• Forvente at romen koster kun 90 kr for 1 liter på et utested

• Jeg kommer til å synge HØYT med til absolutt ALLE sanger som spilles på diskoteker og fester. Og jeg kan alle tekstene!

• Jeg kommer til å ta med meg et instrument når jeg skal på diskotek. Dette slår jeg på mens jeg digger med til musikken, slik at det blir ekstra mye støy og lyd. Jeg skal selvfølgelig prøve å være i takt med musikken.

• Synes det er helt normalt å gnikke seg inntil fremmede

• Forvente at alle gutter danser superbra både salsa, merengue, bahcata, vallenate, merengue og reggaeton…

Transport

• Forvente at taxien koster max 20 kr for en rundtur i byen

• Forvente at taxien står utenfor døren før man har lagt på røret med sentralen

• Veier har vikeplikt for gater! Det er helt naturlig!

• Jeg klarer kun å kjøre i bakker

• Stole fullt og helt på at bremsene holder i alle typer bakker.

• Jeg kjører som et svin, men unngår på et mirakuløst vis alltid ulykker
• Jeg har en Jesus figur limt fast på dashbordet (derfor?)

Sosialt liv:

• Reagere når noen ønsker å gjøre noe alene, selv om de er to stk. ”Gikk dere på kafe alene??”

• Vi har hemmelige kallenavn på absolutt alle

• Forvente at gutter sender klissete e-poster og gir store komplimenter til jenter de knapt kjenner.

• Forvente at folk ber meg gjenta ting så de kan ta opp stemmen min når jeg snakker ..

• Forvente at 14 åringer sier at jeg er så søøøt, at alt jeg sier er så søøøøøøtt

• Forvente at folk forteller meg alt om alle – slik at jeg hele tiden kan holde meg oppdatert på hvem som har vært syk i helgen, hvem som har vært på kafe sammen med hvem, hvem som danset med hvem på festen som var osv

• Fortelle alle venner og bekjente detaljert om hva jeg gjorde i går/i helgen, om det så var å bare sitte på sofaen eller noe mer spennende.

• Forvente at folk synes jeg er det mest eksotiske på hele planeten

• Henge meg fast ved noe du sa for veldig lenge siden, og hele tiden komme tilbake til dette. Jeg overdriver selvfølgelig betydningen i det du sa.

• Åle meg inn i den trangeste minikjolen og elske det at den er knallrosa med pastellgrønne roser og blå blader

• Bruke sterk øyenskygge til hverdags – knallblå med knallrød er en god kombinasjon

• Kysse alle jeg møter på min vei en gang på kinnet. Møter jeg personen i forbifarten kysser jeg han/hun en gang ”hei ” og en gang ”hadet” , selv om vi møtes om en time.

• Spør alle hvordan det går, hvordan det har gått og om de trives i Norge

• Tilbringer 24 timer i døgnet klistret inntil kjæresten min. Jeg=vi.

• Hvis du ikke svarer når jeg ringer deg på mobilen, ringer jeg lenge tre ganger før jeg prøver hjemmetelefonen. Får jeg ikke da tak i deg, legger jeg igjen en beskjed på svareren din. Alt innen det har gått 5 minutter.

• Innimellom liker jeg å kle meg i en dress fra 80 tallet når jeg skal på jobb. Den kan gjerne være knall i fargen, eller eventuelt pastell.

• Hvis du ikke forstår det jeg sier, hever jeg stemmen fem hakk og gjentar det jeg sa.

PS: Overdrivelse er vel et stikkord for denne listen. Ta alt med en klype salt, og ta det som det er – en spøk med noe alvor innblandet ;) Ikke alt er selvopplevd, men observert på nært hold ;) Og Colombia er fantastisk, menneskene er fantastiske! Det er helt sant!!!! :)

Om det å være syk langt hjemmefra

2008-10-22T10:09:00.001-05:00

Helgen som var tilbragte vi nok en gang i Pereira. Fredag ettermiddag ankom vi Pereira, traff José Raul og Oscar ( henholdsvis Direktøren for Røde Kors Ungdom i Colombia, og lederen for prosjektet med barn av internt fordrevne). Nok en gang ble vi innlosjert på et finere hotell, med hvert vårt digre rom. Etter middag og litt dansing på kvelden ble jeg plutselig veldig dårlig. Helt ut av det blå fikk jeg sterke smerter i magen, som ikke ga seg, men som heller ble sterkere og sterkere. Tilbake på hotellet fant vi ut at det var best å ta en tur til legevakta for å sjekke hva dette kunne være.

Inne på undersøkelsesrommet ble vi (Arezo var så snill og ble med meg) møtt av en sykepleier som stilte meg noen spørsmål, trykket litt på magen min, og så ga meg en injeksjon med noe som skulle hjelpe på smertene. Det kunne ta 30 minutter før jeg merket noe til medisinen, så jeg prøvde å vente tålmodig (!). Mens jeg lå der og konsentrerte meg om å bli bedre, kom legen inn. Før han i det hele tatt satte en fot i rommet kunne man merke fordommene; to jenter, kl 02:30 en fredagskveld! Han åpnet med spørsmål som; Er du gravid? Neivel, du har vel tatt dop?! Neihei? Er du sikker på det?

Måten han spurte på, og tonen han brukte når han spurte gjorde at jeg måtte spørre han hva slags spørsmål det var? Jeg forklarte at jeg ikke røyker,aldri har prøvd å røyle engang,at jeg aldri har tatt dop og aldri kommer til å gjøre det! Og da vi nevnte at vi jobber for Røde Kors, da fikk han en annen tone! Plutselig var han interessert i oss og hva vi gjorde der. Han forklarte at de får mange tilfeller, spesielt i helgene, med ungdommer som har tatt dop. Siden dette var en privat praksis, får de ofte de som har råd til dyrere dop, som kokain, ecstasy og heroin. Men uansett om han ofte får inn tilfeller av ungdommer som har tatt dop, mener jeg han burde behandle dem med respekt og ikke dømme noen når han ikke vet hele historien.

Før det hadde gått 30 minutter spurte de om jeg merket noe til medisinen, noe jeg ikke gjorde. Plutselig fikk jeg enda en injeksjon med noe, noe annet. Noe mye sterkere. Jeg merket at det virket fra han satte sprøyta i armen min. Arezo prøvde å spørre om de ikke skulle vente litt til, det hadde tross alt ikke gått 30 minutter enda. Men nei .. Her er også noe jeg stusser over; hvorfor forklarte de meg ikke på forhånd hva de sprøytet i meg, hvorfor og hva slags virkninger dette kunne ha? Rett etterpå merket jeg nemlig at jeg begynte å ”forsvinne” – alt snurret rundt, jeg følte at jeg ikke fikk puste (mest sannsynlig var dette fordi musklene slappet av i hele kroppen, halsen også), jeg klarte så vidt å snakke, jeg følte jeg måtte kaste opp. Og jeg ble selvfølgelig redd! Heldigvis var Arezo der, prøvde å berolige meg (selv om jeg tror hun selv var ganske urolig), snakke med legene om dette var vanlig ( de bare smilte, lo litt og sa at dette var vanlig….), og tok vare på meg. José Raul kom også inn og stod med meg til jeg var kommet sånn nogenlunde til meg selv igjen. Etterpå sjanglet jeg hjem til hotellet, mens Arezo og José Raul holdt meg mellom seg. Dagen etterpå var jeg vanvittig kvalm, utrolig trøtt og hadde en forferdelig hodepine. Alt mest sannsynlig etter den sterke medisinen. Mens Arezo dro på jobb lå jeg rett ut i senga, mens hun var på møte med de frivillige, lå jeg på en sykeseng på Røde Kors huset og ventet på at vi kunne dra hjem. I bilen hjem klarte jeg å holde meg fra å spy, helt til vi var 5 minutter hjemmefra….

Nå er jeg frisk og rask igjen! De tar godt vare på meg her! Så fort jeg kjenner noe i magen må jeg si ifra så vi får dratt til legen og undersøkt det ordentlig. Hva det var fikk jeg nemlig aldri en forklaring på… Hva de hadde gitt meg av medisiner måtte vi dra tilbake og be om å få dokumentert. Det viser seg at den siste injeksjonen er en slektning av morfin, og gis kun i alvorlige tilfeller, med sterke smerter. Jeg synes det er litt skummelt at de ga meg dette sånn uten videre, uten å forklare eller spørre. Vi i Norge er kanskje ikke vant til å ta/få så mye medisiner? Mulig det er derfor jeg er litt skeptisk. Og så liker jeg å vite årsaken til smertene, ikke bare døyve dem (selv om det er godt der og da..).

Selv om jeg var langt hjemmefra når dette skjedde, så hadde jeg en bra støtte i Arezo! Hun var helt fantastisk når jeg var syk, jeg er så glad for å ha en sånn meddelegat!

Presentasjon og "Påvirkningstorg"

2008-10-16T14:39:00.004-05:00

Forrige fredag var det møte med alle de frivillige fra de ulike programmene i Røde Kors Ungdom. Nå dukket riktignok ikke alle opp, men ca 30 stk kom på møtet. Vår oppgave denne kvelden var å holde en presentasjon om valg, valgprosesser og demokrati i Røde Kors Ungdom i Norge.

Selv om Røde Kors i Manizales er en veldig sterk og bra organisasjon, har de ting de ønsker å forbedre. En ting de jobber med, er å få de frivillige til å ta mer ansvar, få bedre oppmøte på medlemsmøter og aktiviteter og få til mer samarbeid mellom de ulike programmene.

Vi tenkte vi skulle vise dem en enkel aktivitet for å få frem nye ideer, tanker, kommentarer og diskusjoner rundt disse temaene, og de ulike programmene. For de som var på landsleiren til Norges Røde Kors Ungdom i sommer, så er det en versjon av ”Påvirkningstorget” . Vi hang opp plakater med overskrifter – alle de ulike programmene var representert på plakatene, samt et par andre temaer de frivillige hadde sagt de syntes var viktige å diskutere. Blant annet var overskriftene: PANICA, Regler i Krig, Seksuell helse, Inkludering og toleranse – internt fordrevne og inkludering og påvirkning – de frivillige.

Vi bad dem gå rundt i rommet, skrive ned det de mente var bra, mindre bra ved hvert program, og hvordan de kunne forbedre dette. I begynnelsen var de litt stille og avventende, men det tok ikke lang tid før det summet i rommet, folk diskuterte de ulike programmene, de ulike forslagene, skrev ned meninger, ideer og tanker. Noen av plakatene ble fort fulle, og vi måtte henge opp ekstra plakater. Det var utrolig artig å se de frivillige så engasjerte og ivrige. Det kom frem mange synspunkter, mange ideer og forslag.

I ettertid har vi fått tilbakemelding på at det var en utrolig bra aktivitet – at det var gøy at de frivillige fra ulike programmer gjorde dette sammen, at det var en bra måte å få til diskusjoner på. Samtidig har vi fått en del ting å gå ut ifra når det gjelder vårt arbeid – vi kan se på det de frivillige har skrevet, og på den måten få et inntrykk av hvor vi kan bidra. Når vi er ferdige med å analysere informasjonen, skal de ulike programmene få plakatene. Flere av de frivillige har uttrykt at de ønsker å sette seg ned og se på og diskutere det som står der, og kanskje på den måten forbedre programmene og aktivitetene.

Påvirkningstorget er en stor suksess – og her ser vi at det kan brukes til veldig mye, som idédugnad og evaluering på møter for eksempel! 

Over: De frivillige følger med på presentasjonen vår

Over: En av plakatene som straks ble full av ideer og forslag

Over: Diskusjoner om temaene :)

Over: Marcela og Natalia (frivillige) bidrar med sine meninger og forslag

Over: Mange synspunkter og ideer. Jippiiii!!

Pereira - vårt første besøk

2008-10-05T22:11:00.005-05:00

Fredag morgen ble vi hentet av vår faste sjåfør – Jorge. Sammen med Luisa (en ansatt ved Røde Kors, i PANICA prosjektet) satte vi kursen mot Pereira. Pereira ligger ca 1 time og 20 minutters kjøring fra Manizales. Og det er en helt annen verden. Det er VARMT i Pereira, nesten så varmt som jeg liker det (de som kjenner meg vet at jeg trives godt når temperaturen stiger over 30grader…). Pereira er derimot ikke en like pen by som Manizales, ikke så mye sjarm som Manizales. Men det er flust med kjøpesentre og butikker i Pereira. Overalt hvor du snur deg er det et kjøpesenter. Og gateselgere som selger ting som øredobber, smykker osv. Jeg tror jeg kommer til å vandre blant disse selgerne en god del fremover .. ’

Vel fremme i Pereira ble vi møtt av Juan som er sjefen vår i Pereira. Han er lederen for Juventud der. Vi fikk møte presidenten for Pereira Røde Kors, og Presidenten for de frivillige i Røde Kors i Pereira.

Vi hadde en forestilling om at vi skulle bo på et slags vandrehjem, med sovesalt. Men det viste seg å være feil.. Vi ble fulgt til et stilig hotell, 4 stjerners, der vi fikk hvert vår rom. Juan fortalte at de ville at vi skulle trives best mulig når vi var i Pereira, slik at vi skulle ønske å komme tilbake, ikke føle at dette var noe vi måtte gjøre.

Deretter ble vi vist rundt på bygget, hilste på de ulike representantene for de ulike avdelingene, blant annet Oscar, som er leder for prosjektet vi skal jobbe med i Pereira – Internt fordrevne barn.

Pereira har mange internt fordrevne flyktninger (internt fordrevne på grunn av konflikten som pågår i landet). Disse personene bor gjerne i de fattige delene av byen, og har ikke så mye ressurser. Norges Røde Kors sponser dette prosjektet – mens Røde Kors Pereira gjør selve jobben. Lørdag fikk vi være med og se hvordan de arbeider med barna. Kl 07 gikk vi til kontoret, der en buss stod klar. Vi satte oss i bussen, kjørte ca 20 min, opp gjennom trange gater, på gjørmete veier, svingete veier, humpete veier, før vi var fremme i første bydel – der de første ungene stod klare i veikanten, og hoppet på bussen. Vi var innom flere bydeler, og bussen var full da vi snudde og kjørte tilbake til Røde Kors` huset. Vel fremme var det klart for leker med de ca 40 barna fra 5 år og oppover. De syntes det var veldig festlig med Arezo og meg, og øvde seg på å si navnet vårt hele dagen. Noen barn klistret seg fast i oss, og holdt seg der så lenge de kunne. Så var det tid for mat – for mange av barna var dette det eneste måltidet de kom til å spise den dagen. De stod pent i kø, og fikk tildelt empanadas og sjokolademelk, som de slukte med en gang. Det er trist å vite at mange ikke har tilgang på nok mat, at de har problemer hjemme, eller at de har opplevd forferdelige ting. Men på den annen side er det godt å vite at Røde Kors tilbyr denne typen hjelp for dem. En gang i uken blir de hentet og får delta på aktiviteter, lære å lese og skrive, lære andre ting (som hygiene, normer osv), og får ha det morsomt og bli tatt vare på av de frivillige. Jeg gleder meg allerede til lørdag om 14 dager, da skal vi tilbake 

Vi deltar i leken, selv om vi ikke skjønner så mye..

Vi maler - min gruppe

Ferdig maleri :)

Utsikt mot den ene bydelen

De frivillige leker seg for å bli kjent :)

Første presentasjon om Røde Kors Ungdom i Norge

2008-10-05T22:04:00.003-05:00

På torsdag hadde vi vår første presentasjon om Røde Kors Ungdom i Norge. Det var ikke lett å oversette presentasjonen til spansk skal jeg si dere, men på en eller annen måte, med en smule hjelp, fikk vi det til! Tilstede på presentasjonen var Juventud (Røde Kors Ungdom)- de med et eller annet slags verv, og sjefen og hans kone. Vi viste film fra På flukt, og fra ungdomsdelegatprogrammet. Det var så mye mer vi kunne tatt med, men for å ikke bruke altfor mye tid måtte vi begrense oss til å ta for oss: strukturen i RKU, valgprosesser, aktiviteter og strategien 2009-11. Det gikk ganske bra – men jeg håper det går bedre neste gang. Vi begynte så smått å snakke med dem om hvor de kunne tenke seg at vi kunne bidra. Vi skal ha møter med koordinatorene for de ulike programmene nå til uken, så da håper jeg det blir mer klarhet i arbeidsoppgavene våre.

Første dager i Manizales

2008-10-05T21:48:00.003-05:00

Siden jeg ankom Manizales har det skjedd mye. Det har stort sett gått i ett med møter med de ulike avdelingene – veldig nyttig informasjon, men mye å ta inn på kort tid. Det er i tillegg ekstra slitsomt å hele tiden skulle tenke ut hva man skal si – siden det foreløpig ikke kommer på løpende bånd. Spansken altså. Ordforrådet bygges sakte men sikkert opp. Jeg synes det tar altfor lang tid .. men det er nok bare utålmodigekajsa som snakker..

De frivillige og de ansatte ved Røde Kors i Manizales er som jeg har sagt – Fantastiske! Vi blir så godt tatt vare på – de inviterer oss med på lunsj, på middag, på kafé, ut og gjøre ting. Jeg føler meg veldig ønsket og veldig velkommen. Og de virker tvers igjennom hyggelige og ekte. Det er rett og slett som å komme til drømmebyen, med drømmemennesker rundt seg både på jobb og på fritiden.

Forrige uke var det Teaterfestival i Manizales. Det var teater i gatene, på torget, på universitetene og i teatersaler. Med vårt fullstappede skjema fikk vi dessverre ikke med oss så mange av oppvisningene, men vi fikk med oss åpninger – et tog med korps, utkledde mennesker og blant annet sjonglører. Det føltes nesten som 17. mai, med en blanding av borgertoget, skoletoget og russetoget. Da vi ankom sentrum, en stund før toget begynte, var det fullt med mennesker som allerede hadde stilt seg langs veikanten, klare for å se paraden. Det var korps som spilte festlig musikk, både små og store i fine klær, små og store utkledd som alt mulig, personer på laaaange stylter (som for øvrig LØP på styltene), det var personer som gjorde triks på noen slags stylter av fjær (springfjær..), det var personer som gikk etter en bil, der bagasjeluken var åpen, og høyttalerne spilte musikk som de danset etter (hører jeg russetog??!). Arezo ble faktisk intervjuet av en tv kanal, nyhetskanalen, som skulle sendes samme kveld. Så nå har vi en berømthet i blant oss her i Manizales  Vi fikk også med oss en opptreden på torgplassen – mimeteater. Litt spesielt, men artig å ha fått med seg.

Ellers har jeg begynt med spansktimer. Enda føler jeg ikke at jeg har lært så mye av det, men håper det kommet seg snart. Jeg føler nesten jeg lærer mer av å være sammen med colombianerne på kontoret og på fritiden. Men pugge litt verb og ord, det skal jeg nå uansett gjøre!

Hva mer har skjedd den siste tiden? Jo – forrige søndag bestemte Arezo og jeg oss for å rundvaske og ommøblere huset. Dere skjønner, huset er utrolig fint og stort i seg selv, men det føltes ikke som hjemme. Og siden det ikke hadde bodd noen her på en stund, var det ganske skittent. Nå skulle det vise seg at både Arezo og jeg er like hysteriske på renslighet .. så det endte med at vi skurte begge badene (her snakker vi vegger og gulv), skurte kjøkkenet med alt det innebærer. Så fant vi ut at vi ville gjøre om på stua og gangen – vi byttet om sofaene (det stod en ”skinn”sofagruppe nede i gangen, og en veldig fin, men ukomfortabel sittegruppe oppe i stua, nå står de omvendt). Siden vi har planer om å flytte den store TV-en jeg har på rommet mitt ned i stua, så fant vi ut at som de sofagrisene vi er, så ville vi ha den behagelige sofaen der. Så tok vi ned det meste av krimskrams som hang rundt omkring, flyttet de 15 (!) plantene ut i bakgården, byttet om på noen bilder og vasket glasskapet. Fantastisk! For en forskjell! Fornøyde feiret vi med et glass vin i den ”nye” stua vår. Endelig føles det som hjemme! Vi har også satt av en (eller flere) vegger til bilder av familie og venner, så snart skal det bli enda mer hjemme!

Øverst: stua før
Midten: stua før
Nederst: stua etter

Annet som er nytt: kaffetrakter er innkjøpt! Det var nr 1 på lista vår etter vasking. Der er vi også like – kaffe er bra! Vi har fått internett hjemme – venter på trådløs router(?), så snart er det lettere for meg å snakke med dere der hjemme – i hvert fall i helgene hvor jeg ikke er på jobb når dere er våkne.. Det er noe som er fantastisk med disse menneskene i Røde Kors her – er det noe vi trenger, så har vi det veldig veldig snart. De ordner alt mulig, og gjør alt de kan for at vi kan trives. Jeg kan ikke få sagt det nok – de er helt utrolige, fantastiske, herlige mennesker! Spesielt sjefen vår og kona hans ( Jorge Enrique og Liliana) har vært utrolig hjelpsomme – og så snille og omtenksomme. Føles nesten som en onkel og tante. De har blant annet ordnet så vi får STORE kopper med kaffe, og en kaffekanne stående på kontorpulten gjennom hele dagen. Fordi vi bare nevnte forskjellen mellom Colombia og Norge når det gjaldt kaffevaner.. De har vært med oss ut og kjøpt sengetøy, håndklær og noe som likner dyner. De har ordnet så vi har fått diverse utstyr på plass på null komma niks. De har invitert oss med på lunsj flere dager –og betalt hver gang ( det er ikke lett å protestere på det her – de nekter å ta imot penger, men vi ser og lærer, og snart skal vi nok klare å betale ;) ) Da Arezo skulle ha spansktimer her om dagen, og jeg ikke hadde noe å gjøre, tok de meg med ut for å spise is og drikke kaffe. Og når det gjelder jobben har vi fått beskjed om at vi må komme til sjefen med alt mulig – om vi har kritikk, ros, spørsmål, forslag, uansett så skal vi finne ut av det, sier han. Han er veldig opptatt av at vi skal ha en åpen dialog, noe jeg synes er en stor lettelse! Foreløpig har jeg ingenting negativt å si om noe her, men det er godt å vite at man kan komme til han om det skulle dukke opp noe i løpet av de månedene vi er her.

Farvel for denne gang Bogota - Hei Manizales!!!!!!!

2008-09-26T15:00:00.002-05:00

Onsdags morgen ble vi hentet i Røde Kors bil og kjørt til flyplassen i Bogota. Fire store kofferter, tre sekker og en liten koffert var alt vi hadde med oss… Jose Raul fikk nok et lite sjokk da han sjekket oss inn.. over 100 kg..! Og han hadde kun med seg en liten sekk til seg selv.. Vel, vi skylder på at vi har med oss så mye flott vi skal gi bort her .. Heldigvis slapp han å betale noe – han er Pluss medlem, hvilket vil si at han kan ta med seg en god del ekstra, selvfølgelig ikke så mye som vi hadde .. men han slapp å betale noe. Heldigvis. Flyet tok ikke mer enn ca 45 minutter – jeg tok ikke tiden, men tror det var rundt det. (For DEN som er spesielt interessert var flytypen en Fokker 50 … om det nå er en flytype?..).
Manizales har nesten 400 000 inbyggere, altså på størrelse med Oslo. Men i Colombiansk målestokk er dette en liten by, og flyplassen var deretter. For de som har vært på flyplassen i Alta for eksempel – den størrelsen. Vi gikk ut av flyet, tuslet ca 100 meter til bagasjehallen- der det var et bagasjebånd. Bagasjen kom med en gang (ja, alle sammen!). Det er vanlig å få hjelp til å ta bagasjen av båndet, legge det på en tralle og trille det til bilen – så vi slapp å ordne dette selv. Alt vi trengte å gjøre var å peke ut hva som var vårt. Og godt var det – at vi ikke trengte å bære på all bagasjen selv, for der ute i gangen – rett utenfor bagasjehallen, var det stappet med mennesker, bare en liten sti å snike seg ut gjennom. Og der, der stod det en hel delegasjon fra Røde Kors og ventet på oss! 12 stk både frivillige og ansatte som hadde tatt seg fri og tid til å møte oss! Vi ble helt overveldet! For en mottakelse! Og det skulle ikke stoppe med dette!
Vel fremme på Røde Kors huset – altså kontoret vårt fremover – ventet langbord med kaffe, juice, croissanter og alle som befant seg på huset. PÅ veggen hang det ballonger og et banner med ” Bienvenidas” (velkommen). Alle presenterte seg kort og ønsket oss velkommen. Vi fikk til og med hver vår gave; en håndlaget veske som jeg absolutt elsker allerede! Noen av de frivillige tok med seg koffertene våre til der vi skulle bo.

Så var det tid for et lite møte med noen av de ansatte og frivillige, om praktiske ting. Etter dette ble tatt med ut for å ordne disse praktiske tingene; ta blodprøve så vi fikk vite blodtypen vår (de godtar ikke dokumentasjonen vi har på dette fra Norge) – dette trenger vi for å få utstedt et colombiansk identifikasjonskort som vi trenger for å ha visse rettigheter i Colombia. Så måtte vi ta bilder, før vi dro videre til et kontor der utlendinger kan få utstedt dette kortet. Her måtte vi fylle ut et skjema, om alt mulig ( mor, far, blodtype, utdanning, utseende, spesielle kjennetegn osv), vi måtte ta fingeravtrykk av ABSOLUTT alle fingrene og skrive under x-antall ganger. De spurte om hva slags religion jeg tilhørte – og jeg som ikke har for vane å lyve, svarte ærlig ; Ingen, jeg tror på mennesker. Vel, de syntes tydeligvis at jeg er et dårlig menneske.. Han sa i hvert fall så.. Vel, de om det! Vi var på kontoret i omtrent to timer, og det tar ca 2,5 mnd før vi får kortet.. jeg lurer på hva som tar sånn tid..? Vel, jeg har et midlertidig kort, så jeg skal vel klare meg 

Så dro vi på en kafe sammen med fire av de frivillige. Vi spurte flere ganger når vi skulle få dra til leiligheten vår – og svaret var hele tiden – senere, VELDIG sent! Det var ikke snakk om at vi kunne få dra ”hjem” tidligere .. Jeg syntes det var litt rart. Både det, og det at de hvisket og tisket seg imellom hele tiden. Men jeg tenkte ikke noe mer over det.

Vi dro og spiste sammen med Jose Raul, sjefen vår her i Manizales, som heter Jorge Enrique, og flere av de frivillige. Når vi var ferdige sa de frivillige hadet, og dro, mens Arezo, Jose Raul, Jorge Enrique og jeg dro til det som skulle være hjemmet vårt de neste månedene. Endelig fremme, i et rolig, hyggelig nabolag, gikk vi inn i huset, som var mørkelagt – før lysene plutselig kom på, og de hoppet frem – 32 personer – og ropte ”Overraskelse, velkommen hjem!”. Stuen var full av frivillige! De vi nettopp hadde sagt hadet til var også der – luringene!  De hadde planlagt dette lenge,og ordnet til hele dagen – jeg hadde i hvert fall ingen mistanke om akkurat dette! De hadde forberedt en video om Røde Kors i Manizales, en video om Manizales, og godis og potetgull. Jeg begynte å gråte, så glad og overrasket ble jeg! Tenk å bli motatt på denne måten??!! For noen fantastiske mennesker!!!!!!!!!!! Vi tok en presentasjonsrunde , siden vi ikke hadde møtt de fleste før. Så var det musikk, skravling og latter en stund før de dro hjem og vi var tilbake i huset helt alene.

Ja, det er et HUS! Vi bor i et stort hus, helt alene! Vi har en gang med skinnsofa og stoler, en stor stue med spisebord og sittegruppe. Vi har et kjøkken, en liten bakgård med tak halvveis over – der vi har vaskemaskin. Vi har tre soverom, to bad og et ekstra toalett..! Vi bor i et sikkert område, i gangavstand til Røde Kors huset. Det er helt fantastisk! Jeg hadde aldri trodd det skulle være så bra!!! 
I morgen starter vi med spanskkurs, og snart skal vi begynne å planlegge jobbingen fremover. De ønsker at vi skal ta det rolig i begynnelsen, så vi kan få innblikk i hva de gjør, og finne ut hvordan vi kan bidra. Og så er de veldig opptatt av at vi skal ha det gøy, og ikke være alene! Mobiltelefoner har vi fått, internett skal vi få i huset – jeg håper det ikke tar så lang tid. I mellomtiden har vi tilgang til internett på kontoret , så jeg skal prøve å sjekke mail hver dag.

Jeg har det veldig bra. Har endelig pakket ut og er hvor jeg føler jeg skal være. Manizales er en veldig fin by – småbyfølelse i en stor by. Byen er bygget på to sider av et lite fjell, så det er mange bakker – egentlig bakker overalt. Det er veldig grønt rundt byen, i motsetning til Bogota. Jeg tror jeg kommer til å stortrives! 

Siste dag i Bogota

2008-09-23T21:39:00.005-05:00

Så var det siste dag i Bogota. Den har vi brukt slik:
Først har vi vært på flere korte møter - med Helseavdelingen, med Sikkerhet&Doktrine avdelingen(vet ikke hvordan jeg skal oversette det..) og med "Hjelpekorpset"(noe a la Hjelpekorpset, søk og redningsteam). Vi fikk litt mer innblikk i hvordan de arbeider og fikk vite litt mer om sikkerhetsreglene vi er under.

Vi hadde også et lite møte med Presidenten for Colombia Røde Kors. En veldig hyggelig mann! Han er den yngste presidenten Colombia Røde Kors har hatt noen gang, rundt 47 år. Han tok seg tid til å sette seg ned og snakke med oss en god stund. Han var veldig blid, åpen og morsom, så møtet var ikke så " skremmende" som jeg hadde sett for meg :P
Jeg vet ikke hvorfor jeg var litt nervøs - men hvis du ser kontoret til Presidenten - gedigent og stilig (og med egen do tilknyttet....) så ser det veldig formelt og stivt ut.
På veien ut møtte vi den tidligere presidenten - en utrolig søt og hyggelig eldre mann, som også virket interessert i oss og vår jobb. Alt i alt har vi møtt noen utrolig hyggelige mennesker i korridorene og på kontorene på hovedkontoret!

Etter jobb tok Olguita - sekretæren til Jose Raul - oss med til et museum i sentrum. Planen var at vi etter det skulle ta turen opp på et fjell som heter Montserrate - der det skal være en fantastisk utsikt. Men siden det regnet og var overskyet, bestemte vi oss for å utsette turen til neste gang vi er i Bogota. Like greit, så fikk vi tid til å pakke alle koffertene våre ... jeg gruer litt til å dra på flyplassen imorgen med alle mine saker ..
Kvelden ellers ble tilbrakt i sofaen med en donut i handa og en tv å hvile øynene på. Siden vi drar så tidlig imorgen måtte vi si hadet til Olesya- vår nye venninne som vi har bodd sammen med den tiden vi har vært her i Bogota. Det var litt trist, siden hun er en så flott jente. Men vi satser på at vi sees igjen veldig snart!

Vi blir hentet kl 06.30, så det er vel på tide på legge seg..
Manizales her kommer jeg!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

En dag med PANICA i Bogota

2008-09-20T22:50:00.003-05:00

I dag, lørdag, ble vi hentet kl 07.20 av Martica – lederen for PANICA her i Bogota. Trafikken i Bogota er forferdelig – både hvordan de kjører, hvordan veiene er og alle køene. Til og med på en lørdags tiiidlig morgen unngår en ikke trafikkork.

Fremme på Røde Kors hovedkontor møtte vi ca 10-12 andre frivillige som alle skulle være med på denne lørdagens PANICA opplegg. Alle var veldig hyggelige og virket veldig interesserte i oss – hva vi gjør i Colombia, hva vi gjør i Norge, hva vi synes om Colombia, hvordan Norge er (og HVOR det er.. om det er i Europa….. om det er varmt der..). Bortsett fra én enslig gutt var vi alle jenter. Mange sosionomer som har sin praksis i Røde Kors` PANICA prosjekt. De syntes det var artig at jeg er sosionom og at Arezo har studert sosiologi. Det var fullt liv i bilen på vei til området vi skulle besøke. Jentene tullet, skravlet, lo, sang og diskuterte. Og de syntes norsk høres ut som fransk ..

Det tok ca 45-50 minutter å kjøre til bydelen vi skulle jobbe i. Gruppen delte seg i to, og Arezo og jeg ble med hver vår gruppe. Min gruppe jobbet i en ”barrio” (= bydel) som het Bosa. Dette er en fattig bydel i utkanten av Bogota. Barna stod og ventet på oss utenfor skolen når vi kom – vanligvis har de aktivitetene inne i skolegården, men fordi de denne dagen røyket skolen (jeg gjetter på at det er på grunn av moskitoene – sånn var det i hvert fall på Cuba), måtte vi flytte oss til et parklignende området like ved skolen. Det kom ca 12 barn, fra alderen 4 år og opp til 15. Dette er en nokså ny gruppe – det vil si at Røde Kors begynte arbeidet med PANICA i dette området nå i høst. Gruppen var ganske urolig – et par av de eldste barna (tenåringene)var veldig voldsomme med de andre – dyttet og slo stadig vekk, helt uten grunn. Mye av det de jobber med i PANICA er normer, holdninger og oppførsel. Slik jeg forstod det var de to eldste en utfordring, men at de kunne se forskjell fra gang til gang på oppførselen. Flere av barna kommer fra hjem hvor grensene ikke er klare, eller fra hjem med foreldre som er voldsomme med dem. Flere av aktivitetene er leker blandet med noe lærerikt av et eller annet slag. Jeg har lært et par nye leker jeg skal bringe med meg hjem til Norge! (for de som har vært i Colombia – El pollo?!!)

Arezo var med den andre gruppen til en annen bydel – der de jobbet med barn og mødrene deres- som er alenemødre. Barna deltok på aktiviteter med noen av de frivillige, mens mødrene denne dagen lærte hvordan de kan lage sjokoladefigurer. I dag var det sjokoladehjerter som var det store – siden i dag var Colombias ”Valentinesday” – .. Andre ganger kan de ha andre workshop – som å lære om hygiene, om normer, om hvordan søke arbeid osv. Mange av disse alenemødrene er veldig unge, eller mangler nettverk, utdannelse, arbeid og lignende. I desember planlegger de å arrangere et marked – der mødrene kan selge for eksempel sjokolade, smykker, ting de har strikket eller laget, for å få en liten inntekt.

Jeg er veldig imponert over de frivillige i Colombia Røde Kors. De stiller opp i helgene og gjør en utrolig god jobb. Både barna og mødrene virker veldig glade og takknemlige for at de finnes. Jeg har hørt så mye om PANICA, så det var veldig spennende å endelig få se hvordan det fungerer i praksis. Men ifølge Martica jobber de på en annen måte i Manizales, så det skal bli spennende å se hvordan de gjør det der!

En dag med ICRCs subdelegasjon

2008-09-19T22:47:00.001-05:00

Torsdag 18 september

I dag har vi først vært på møte med ICRC der vi fikk vite litt om hva de jobber med. Så fikk vi en sikkerhetsbrief – der vi fikk vite at Manizales er trygt (man må selvsagt ta sine forhåndsregler som i enhver annen by). Visse restriksjoner har vi jo – men det er ikke så strengt som vi kanskje hadde sett for oss. Vi skal ha sikkerhetsbriefing med Colombia Røde Kors også, så det gjenstår selvsagt å se om vi får noen spesielle restriksjoner.

Vi har også hatt møte med lederne for ulike avdelinger – for Socorrismo (noe á la Hjelpekorpset, men ikke riktig det samme), for Damas Grises ( De Grå Damene – litt vanskelig å forklare hva de driver med, jeg kan heller komme tilbake til det) og for Docencia.

Fredag 19 september

I dag har vi vært på ICRCs subdelegasjon her i Bogota. Det første som møtte oss når vi kom til bygningen der de holder til, var en kø av mennesker utenfor portene – og tre vakter både utenfor og innenfor portene. Grunnen til denne sikkerheten, var i følge de ansatte, at for noen år siden hadde søkerne overtatt bygningen – og nektet å forlate den før de fikk hjelp. De oppholdt seg der lenge( i måneder) og ICRC mistet masse viktig dokumentasjon, så ICRC var tvunget til å flytte kontorer. Nå er det bare tillatt med 4 personer inne på området av gangen. Inne i bygningen ble vi møtt av og vist rundt av en delegat fra Nederland. Han fortalte litt om hva de jobber med både på kontoret og ute i feltet.

Telefonene på ICRC ringer hele dagen – mennesker som vil søke om hjelp, mennesker som er internt fordrevne og ikke har nok til å overleve. Når de ringer, får de en avtale om intervju. ICRC gir hjelp til mennesker som er internt fordrevne på grunn av konflikten i landet – slik at de må ha alle søkere inn til intervju for å avdekke om de virkelig er internt fordrevne, hvor de bor, historien deres, behovene deres osv. På et slikt intervju spør ICRC om når de kom til Bogota, hvordan de kom dit, hvorfor de dro fra hjemstedet, hvor de bor nå, hvor mange familiemedlemmer de er, om de har arbeid, om de har søkt om hjelp fra staten ( de har nemlig rett på hjelp fra staten om de er internt fordrevne – men det kan ta tid før de mottar denne hjelpen). Hvis de allerede har mottatt hjelp fra staten, kan de ikke få hjelp fra ICRC. Har de ankommet Bogota for mer enn tre måneder siden, får de heller ikke støtte fra ICRC – dette fordi det da er staten som har ansvar for å gi hjelp. Vi fikk være med på både første, andre og tredjegangsintervjuer i dag. Veldig interessant! Intervju nr 2 og 3 er for å sjekke hvordan situasjonen er – om det fortsatt er behov for hjelp, og de har fått seg jobb, om noe har bedret seg osv. Det første intervjuet er hvor de siler ut de som oppfyller kravene til å motta hjelp og de som ikke oppfyller kravene. I visse tilfeller er det ting ICRC må sjekke ut før de kan innvilge hjelp – hvis de lurer på om familien virkelig består av 2 voksne og 6 barn for eksempel. Eller om de lurer på om personen virkelig bor på adressen han eller hun oppgir. De har tilfeller av fattige mennesker som sier de er internt fordrevne uten å være det – fordi de trenger penger. Det er helt forståelig at de prøver seg, synes jeg, men ICRC drar på hjemmebesøk om de har tvil om noe rundt historien til personen.

Om de ikke har rett på hjelp fra ICRC, henvender de dem videre til staten, og påpeker hva slags rettigheter de har der. Hjelpen de får fra ICRC består av matkuponger av en viss verdi, kuponger for hygieneartikler (dopapir,såpe o.l), klær, madrasser, kjeler og panner, babygrøt (om de har babyer i familien), sengetøy. De gir altså ingen penger rett i hånda, men det mest nødvendige. De får kuponger ved hvert intervju. Men etter en stund, nå de får hjelp fra staten, opphører hjelpen fra ICRC, vanligvis etter ca 3 mnd.

Intervjuene jeg var med på var blandet – jeg var på ett førstegangsintervju som var veldig emosjonelt– mens tredjegangsintervjuene var korte og mer preget av at de ikke syntes situasjonen var så ubehagelig (med intervju).

Etter en hyggelig lunsj med delegatene på kontoret, satte vi oss i ICRC Landcruiseren , med kurs mot en fattig bydel – Bolivar. Vi var med en delegat som drar på hjemmebesøk for å sjekke tilfeller der de er usikre på hele eller deler av historien til personen som har vært på intervju. Bolivar er ca 45 minutter med bil, i utkanten av Bogota. Husene ligger oppover fjellsiden, det er helt utrolig hvor de kan bygge hus, eller sette opp et skjul som de bruker som hus. Vi skjønte fort hvorfor vi kjørte en landscruiser – ingen asfalt, veier som går opp og ned samtidig (!), bratte, smale, som ser ut som det er umulig å kjøre på. Helt utrolig at det bor mengder med mennesker på disse stedene . Og hvordan delegatene finner frem til rett adresse er helt utrolig! Men så skal det sies at til og med de minste skjulene har nummerskilt. Det er bare det at det ikke alltid er like lett å finne frem til rett ”gate” ( som kan være en liten sti, eller en bratt bakke der du ikke tror det er hus…).

Første huset vi kom til måtte vi dra fra uten å gå inn, det stod to store bjeffende hunder på utsiden, slik at de vurderte det som for usikkert til at vi kunne gå mot huset. Hus nr to – der fantes det ingen med det oppgitte navnet på, neste adresse fantes ikke i det hele tatt – fant vi ut etter å ha lett litt, og spurt rundt etter gaten. Adresse nr 4 eksisterte – men vi måtte bli hentet oppe ved en større vei – for så å gå ut av bilen og følge damen som hentet oss, ned en stupbratt jord/gressbakke. Der i skrenten, bodde hun, mannen, deres to små barn, og svigermoren, i et lite provisorisk skjul – noen mursteiner til vegger, og blikktak. Ingen varme, ingen isolasjon. De hadde to rom – et der de sov – med to senger, også de ganske provisoriske, kaldt hardt murgulv og blikkdør. Rommet var sikkert 2x2,5 m. Rommet ved siden av var ikke mye større. Det var helt klart at disse menneskene trengte hjelp. Jeg fikk helt vondt i meg av å se hvordan de hadde det. Men likevel var de så gjestfrie, og hadde ingenting imot at vi var med på intervjuet. Jeg tenkte mye på hvor godt jeg har det – og at jeg skulle ønske jeg kunne gi det samme til disse menneskene. Det føltes litt feil å være der – som forholdsvis velstående og heldig. Og her skulle jeg liksom observere hvor uheldige og fattige disse menneskene var. Jeg er veldig glad for at jeg fikk være med og se hvordan de jobber, treffe disse menneskene og høre deres historier. Det er sterke historier, triste skjebner og beundringsverdige mennesker man møter!

Det er en enormt viktig jobb ICRC gjør – jeg beundrer virkelig disse menneskene som hver dag hører forferdelige historier, hver dag ser nye tilfeller som de gjerne vil hjelpe, men som de kanskje ikke kan hjelpe. Jeg vil også jobbe med dette!

Bogota

2008-09-17T20:27:00.005-05:00

Idag har vi møtt Generalsekretæren. Vi prøvde så godt vi kunne å pynte oss litt, med det lille vi har av fine klær .. jeg har ihvertfall ikke med meg så veeeldig mange dresser eller kjoler .. :P
For de som lurer så er det en annen kultur her - ikke som i Norge hvor vi går i jeans og t-skjorte uansett hvem vi møter (noen pynter seg kanskje i Norge og?..). Her er arbeidsantrekket gjerne litt mer formelt - ihvertfall når en skal møte en person som har en viktig posisjon, som da feks generalsekretæren. Vi var veldig spente før møtet, og så for oss en formell eldre herre som kun snakket spansk. Men så feil kan man ta - riktignok hadde han dress, men mannen var så hyggelig og sjarmerende som få! For en karismatisk person! Og engelsk kunne han i tillegg, så vi kunne faktisk føre en samtale med han, til vår store lettelse og fornøyelse! Han er den første tidligere frivillig i Colombia som har fått den stillingen han innehar nå - og han er veldig opptatt av de frivillige, at de er viktige for organisasjonen. Og han virket oppriktig interessert i oss og vårt arbeid. Smilende gikk vi fra møtet, med ny motivasjon!
Ellers har vi hatt et møte med Jose Raul - Direktøren for Røde Kors Ungdom i Colombia, altså vår sjef. Han tegnet og fortalte oss strukturen på Røde Kors i Colombia. For oss er det litt vanskelig å få tak i, men jeg tror det blir lettere når vi kommer til Manizales og får sett det med egne øyne hvordan det fungerer.

Så hvordan er Bogota? Jo, nå skal dere høre: Her bor det ifølge de lokale rundt 7 millioner mennesker (!). Byen er med andre ord gedigen i norske standarder. Fjellene er veldig nære - det er helt utrolig å se hvordan de plutselig dukker opp fra "ingensteder". Ellers er det en veldig moderne by på mange måter . En finner det meste her - alt fra små markeder til gedigne kjøpesentere. Vi har ikke fått sett så mye av byen, bortsett fra i taxien til og fra kontoret. Men jeg håper vi får se mer i løpet av uken.

See you later alligator !

Endelig i Colombia!

2008-09-16T21:21:00.004-05:00

Da var jeg endelig på plass i Colombia!
Etter tre uker med kurs i Oslo - og etter en trist farvel med først alle de andre ungdomsdelegatene (tårevått farvel!!), for så å si hadet til familie og kjæreste.. - var vi endelig på vei mot Bogota!Vi landet igår kl 14.45 lokal tid. På flyplassen stod Olga fra Colombia Røde Kors og tok imot oss - hun fikk geleidet oss og all bagasjen vår til vår fantastiske ICRC leilighet i sentrum. Vi bor i 15 etasje (det har visstnok være jordskjelv her nylig - noe vi ikke syntes hørtes veldig festlig ut.. ), har hvert vårt rom og et bad på deling, men deler resten av leiligheten med et par - mannen jobber for ICRC og han har vi ikke sett noe til. Kona hans derimot - har vi fått mye hjelp av - en hyggelig jente på vår alder. Vi har i tillegg fått mye hjelp av en norsk mann som jobber for ICRC her i Bogota - han var tidligere ungdomsdelegat på Jamaica - faktisk var han blant de første som ble sendt ut. Veldig hyggelig fyr som tok oss med ut for å spise igår kveld. Vi var nok ikke så mye selskap - trøtte og slitne etter en lang reise, pluss at vi fortsatt går litt på norsk tid (7 timer bak norsk tid).

I dag var vi med på hovedkontoret til Colombia Røde Kors. Her ble vi vist rundt og fikk hilse på omtrent alle som befant seg på huset - en gedigen bygning!Imorgen skal vi ha møte med blant annet Generalsekretæren. Det blir lange dager, men det er for all del interessant!

Jeg skal forsøke å skrive mer imorgen - nå er det på tide å ta en lang lur og hvile språkcellene til dagen som kommer imorgen.

Imens kan dere jo ta en titt på denne siden:
http://www.rodekorsungdom.no/Aktiviteter/Internasjonal-ungdomsutveksling/Hva_er_Internasjonal_ungdomsutveksling/Arets_ungdomsdelegater/

Nos vemos!

Kurs med Fredskorpset 2

2008-09-02T15:08:00.008-05:00

F.v: Marina, Vishwa, Durga. Foran: Benedicte.
Marina og Benedicte skal til Nepal, jobbe som ungdomsdelegater for Røde Kors de også. Durga og Vishwa kommer fra Nepal, og skal tilbringe de neste 10 månedene i Norge, også de som ungdomsdelegater.
Legg merke til de flotte draktene Durga og Vishwa har på seg! Dette bildet ble tatt på avslutningsmiddagen vår på Fredskorpskurset. Vi prøvde alle å ta på oss fine klær - men jeg var ikke i nærheten av å være så fin som disse fire flotte delegatene!

Dette er Sandra Milena og John Freddy fra Colombia. De skal tilbringe de neste 10 månedene i Bodø. Ta vel imot dem kjære Bodøværinger, intvitér de gjerne med på ting!! :)

Slik ser det ut når man har hatt en uke med intens kursing .. mens vi venter på bussen som skal ta oss til neste kurs!

Kurs med Fredskorpset

2008-09-01T12:23:00.004-05:00

Så var vi ferdig med første uken med kurs - denne uken var med Fredskorpset. Søndag ettermiddag dro Benedicte (som skal til Nepal) og jeg fra Bodø. Det slo meg plutselig at det er ca 10 måneder til vi får se byen igjen.. En merkelig følelse å sette seg på flyet med det i bakhodet.
Vi ble innlosjert to og to på dobbeltrom på Sanner Hotell i Gran kommune - et utrolig koselig hotell med hyggelige ansatte. Jeg fikk dele rom og seng med hun jeg skal til Colombia med. En veldig god måte å bli kjent på, siden sengen ikke var den aller største vi hadde sett.. :P

Vi var ca 37 deltakere fra ulike organisasjoner og ulike land. Vi hadde fullt program hver dag, fra 08.45 om morgenen til kl 18 på kvelden. Etter middag var det sosiale aktiviteter, så jeg var ganske så sliten hver kveld. Vi hadde ulike temaer hver dag - blant annet om kulturforskjeller, forventninger, om Fredskorpset, om psykisk og fysisk helse.

Jeg likte spesielt dagen med fysisk og psykisk helse - selv om jeg allerede har tenkt over det meste av det legen og psykologen tok opp, slo det med på en annen måte - plutselig ble det virkelig; Jeg skal faktisk til Colombia, og jeg skal være der i 9 mnd! Uten kjæreste, venner og familie! Skummel tanke, men samtidig begynner jeg å føle meg klar for å dra nå!

Fredag dro vi til Oslo (vi=fra Røde Kors Ungdom) til Oslo, hvor vi skal bo de neste to ukene .. Her bor vi intimt og koselig på et vandrehjem .. :)

Manizales

2008-08-22T01:12:00.003-05:00

Nå har jeg fått vite at vi skal bo og jobbe i en by som heter Manizales, vest for Bogota. Manizales er hovedstaden i provinsen Caldas, byen ligger nord i området Zona Cafetera - og er for tiden hovedsentrum for den colombianske kaffeproduksjonen. Manizales har ca 480 000 innbyggere, ligger 2153 m.o.h. Manizales er en universitetsby - med et yrende studentliv, noe jeg synes er flott!
I nærheten av Manizales ligger en vulkan. (Ifølge Wikipedia.no er det for øvrig den mest nordlige av vulkanene i det vulkanske beltet i Andes-fjellene. Det er også den vulkanen i Colombia med mest aktivitet).
Vi skal også jevnlig jobbe i en by som heter Pereira. Den ligger litt sør for Manizales.

Nå er det kun to dager til jeg drar til Oslo på kurs. Det kribler litt i magen, men samtidig er det trist å skulle si "hadet" til venner og familie. Jeg lider ellers av pakkevegring.. for de som kjenner meg er nok dette merkelig. Jeg pleier å pakke ukesvis i forveien (en smule overdriving men..). Nå klarer jeg ikke pakke! Men jeg regner med at imorgen, når jeg MÅ, så klarer jeg...

ok, planlegge litt - pakke litt ..

Colombia!

2008-08-11T08:42:00.006-05:00

Colombia! Républica de Colombia!
Landet nordvest i Sør Amerika som grenser til Venezuela, Ecuador, Peru, Panama og Brasil.

Hovedstaten heter Santa Fé de Bogotá, mest kjent som Bogotá. I hele Colombia bor det ca 45 millioner mennesker, fordelt på ca 1 138 910^[a] km². Språket er spansk, religionen som dominerer er romersk-katolsk kristendom. Colombia eksporterer kaffe, olje, bananer, blomster og tekstiler. Nasjonaldagen er 20 juli.

Dette var en kort innføring i Colombia, håper det kanskje gjorde deg litt klokere? :)

(Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Colombia og http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?Id=9304741)

Jippi!

2008-08-11T08:15:00.001-05:00

Endelig, etter flere måneder med søknader, intervjuer, kurs og spenning, fikk jeg i slutten av mai vite at jeg skal til Colombia og jobbe som ungdomsdelegat fra september 2008-juni 2009! Jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg ble da jeg fikk beskjeden (noe som forøvrig skjedde samme dag som jeg hadde avslutning på skolen og endelig kunne skryte av å ha en Bachelor i Sosialt arbeid!). For en dag!
Jeg fikk etter en liten stund vite at jeg skal dra sammen med en annen jente, som dere nok vil få høre en del om senere, i og med at vi skal bo og jobbe sammen i ni måneder!

Alle vaksiner er innabords, legesjekk er utført og bestått, visum er snart klart, og jeg har så smått begynt å planlegge pakkingen.. Den 24 august drar jeg fra Bodø - med kurs mot Oslo og tre ukers forberedende kurs; en uke med fredskorpset og to uker med Røde Kors. Det nærmer seg, og jeg merker at jeg begynner å få litt dårlig tid - ikke med pakking eller noe sånt, men med å være hjemme!

Foreløpig vet jeg ikke hvor i Colombia jeg skal bo, men det regner jeg med at er klart om ikke så altfor lenge. Siden jeg har bodd i Latin Amerika tidligere, er jeg vant til at det tar litt tid ;) Mañana, mañana!

Hasta luego,

Kajsa Liisa